Dissosiert – selvbiografienes fortellinger om multippel personlighet
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Kapittel 1 Innledning
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Knapt noen psykiatrisk lidelse har forårsaket så sterke følelser og så store kontroverser i det offentlige rom som den tilstanden som tidligere ble kalt multippel personlighetsforstyrrelse (MPD) og i dag bærer den offisielle betegnelsen dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID). Det finnes innenfor lidelsen både en vitenskapelig diskurs og en kulturkritisk diskurs, og det finnes tekster skrevet av dem som er bærere av lidelsen. I denne oppgaven ønsker jeg å studere den siste, dvs den selvbiografiske diskursen, men også de andre diskursene vil bli trukket inn og kommentert.
Jeg vil i oppgaven foreta en sammenlignende analyse av fire selvbiografier der synsvinkelen primært ligger hos dem som er bærere av diagnosen og således bærere av de primære erfaringene. Mitt mål er å se om en slik analyse kan gi økt innsikt i og forståelse av lidelsen slik den kommer til uttrykk i skrift. Jeg ønsker spesielt å se om erfaringen som fortelling vil kunne være et bidrag i den pågående diskusjonen om lidelsens eksistens.
Man kan spørre seg om en debatt som kjennetegnes ved sin sterke polarisering, har gavnet forskningen eller forståelsen for lidelsen eller om den i stedet har skapt et forsvar der det har vært viktigere å underbygge egne standpunkt enn å øke kunnskapen og forståelsen for de personene det gjelder. Mange pasienter har følt at de har vært ofret først av dem som utsatte dem for store barndomstraumer og senere for mistenkeliggjøring og manglende aksept for deres lidelse.
Fordi så mange fortsatt hevder at lidelsen ikke har sin opprinnelse i traumatiske opplevelser, men konstrueres i terapirommet, ønsker jeg å se om det er mulig i en diskusjon av selvbiografienes form å gi autoritet til selvbiografienes verbaliseringer. I min innholdsanalyse vil jeg gjennom en lesning av tekstene se om noen sentrale temaer innenfor multippel personlighet kan gi leseren økt forståelse av hvordan MPD/DID oppstår, oppleves og påvirker forfatternes liv.
DISSOSIERT INNLEDNING
Jeg vil i oppgaven fokusere på forfatternes intensjoner med tekstene og på deres motivasjon for å skrive sine selvbiografier. I teksten leter jeg etter den personlige opplevelse og erfaring det er å leve med en slik tilstand og etter den personlige utvikling forfatterne beskriver som et resultat av den interaksjon som foregår i det terapeutiske rom. Jeg ser også på hvordan forfatterne beskriver opprinnelsen til sin lidelse. Forfatternes fortellinger om traumatiske opplevelser i barndommen er i ulik grad vektlagt i alle bøkene og blir en naturlig del av en slik analyse.
Selvet som instans er sentralt i de selvbiografiene om multippel personlighet jeg diskuterer, analyserer eller på andre måter presenterer i denne oppgaven. Når jeget blir multippelt og selvet omtales i flertall, blir både fortellerstemmene og fortellingene mange. Således er det tekstmaterialet jeg bruker som grunnlag for denne oppgaven omfattende og utfordrende, men på ingen måte mer komplisert enn de livshistoriene som fortelles.
I selvbiografiene møter man multippel personlighet som erfaring ved at personene som bærere av lidelsen kommer til orde og til syne. De enkelte identitetene har til dels svært ulike fortellerstemmer som barn/voksen, kvinne/mann , ulike bevissthetsnivåer og indre samværsformer. Disse fortellerstemmene har ofte definerte funksjoner for den personen de er en del av, og er bærere av ulike erfaringer og evner til mestring. De fleste har en eller flere identiteter som identifiserer og opplever seg som et annet kjønn enn det faktiske biologiske kjønn vertspersonen har. Selvbiografiene forteller alle om en smertefull og vanskelig reise i forfatterens eget sinn der målet for de fleste av forfatterne er å finne fram til en integrert identitet og en felles fortellerstemme.
Oppgaven beveger seg i et skjæringsfelt mellom litteraturvitenskap, faglitteratur, psykiatri, media og diskursen i det offentlige rom, men det er gjennom de tekstene og diskursene vi finner i de selvbiografiene som analyseres, vi leter etter den personlige erfaring som kanskje kan gi økt innsikt, belyse debatten og bringe den videre.
DISSOSIERT INNLEDNING
Begrepsbruk i oppgaven
MPD/DID omtales under en rekke ulike navn/betegnelser, og begrepene som brukes innenfor lidelsens diskurs både av fagfolk, av personer som er diagnostisert med MPD/DID og av dem som er skeptiske til lidelsens eksistens, har ennå ikke funnet en helhetlig form. Slik kan det se ut til at det ikke er etablert et språkfellesskap der deltakerne forstår hverandre.
Jeg har i oppgaven valgt å bruke termene dissosiativ identitetsforstyrrelse og multippel personlighetsforstyrrelse med de amerikanske forkortelsene DID (dissociative identity disorder) og MPD (multiple personality disorder). Dette er i overensstemmelse med svært mye av den norske faglitteraturen og forenkler forståelsen av de sitater jeg bruker i teksten.
Når det gjelder deskriptive begreper vil jeg i stor grad gjøre bruk av engelske begreper og markerer disse i kursiv. Som eksempel på en slik løsning vil jeg nevne ordet alter. Dette ordet kan oversettes med annen identitet, annet selv, annen bevissthetstilstand, annen personlighet, men dette er begreper som også brukes for å forklare hvordan nærværet av et alter oppleves, og det blir derfor viktig å ha et felles begrep som omfatter alle disse opplevelsene av et annet nærvær.
Begrepsdannelsen innenfor multippel personlighetsforstyrrelse ser jeg som interessant fordi de begrep som beskriver hvordan lidelsen oppstår, hvordan den manifesterer seg og hvordan de som lever med denne lidelsen opplever sin hverdag , i stor grad hentes ut av et vokabular der begrepene ikke tidligere har vært brukt om samme tilstand. Dette blir tydelig når man leser selvbiografier der hovedtema er å beskrive et indre og ytre liv der fortelleren opplever at flere identiteter opptrer innenfor samme kropp. En rekke begreper er skapt av dem som forteller, for å beskrive den virkelighet de opplever å leve i.
I en sammenlignende analyse der jeg særlig ser på de ulike fortellerstemmer og deres beskrivelse av begreper i forhold til lidelsen, leter jeg etter likheter og ulikheter i bruk av begreper og deres betydning for forfatterne. I noen tilfeller vil vi se at bruk av begreper kan bli endret underveis etter hvert som fortellernes trygghet i forhold til seg selv og sine historier endres.
DISSOSIERT INNLEDNING
Framgangsmåte
Som en plattform å bygge oppgaven på, vil jeg først se på multippel personlighet i historisk perspektiv. I den forbindelse vil jeg prøve å redegjøre for innholdet i den diskusjon som pågår om lidelsen og plassere den både i fortid og nåtid. Jeg ser også på de ulike betegnelser som er brukt for å beskrive lidelsen gjennom tidene. Jeg vil deretter gi en beskrivelse av MPD/DID som lidelse og se på de årsaker og mekanismer dagens psykiatere innenfor fagområdet mener at fører til at enkelte mennesker får denne lidelsen.
Før jeg diskuterer ulike perspektiver ved selvbiografien som sjanger generelt, og selvbiografien med MPD/DID som tema spesielt, beskriver jeg deler av den eksisterende biografiske og selvbiografiske litteratur med MPD/DID som hovedtema og begrunner mitt eget valg av tekster. Hovedvekten i oppgaven er lagt på en analyse av selvbiografiene. De ulike tekstene vil vektlegges forskjellig avhengig av hvilke temaer jeg diskuterer. Eksempler på slike temaer er analyser av selvenes samliv, lidelsens opprinnelse og den terapeutiske relasjon. En slik analyse vil føre til at ikke alle selvbiografiene får like stor plass i oppgaven. Den siste delen av oppgaven vil dreie seg om den debatten i det offentlige rom som selvbiografiene skrives inn i.
DEL I
MULTIPPEL PERSONLIGHET
HISTORIKK OG TEORI
DISSOSIERT MULTIPPEL PRESONLIGHET I HISTORISK PERSPEKTIV
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Kapittel 2 Multippel personlighet i historisk perspektiv
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Den allmenne kunnskap om multippel personlighet er begrenset og også farget av fiksjonslitteratur, såkalte B-filmer og de ytterpunkter i holdninger hvis stemmer man hører i debatten i det offentlige rom. Helt siden de første casene ble presentert på begynnelsen av 1800-tallet, har multippel personlighetsforstyrrelse vært gjenstand for debatt blant de mest profilerte psykiaterne i Europa og USA. Fortsatt er det en rekke psykiatere som ville vegre seg for å gi sin pasient denne diagnosen.
Psykiaterne Colin Ross og Frank Putnam er blant de mest kjente spesialister innenfor dissosiative lidelser. Dette er også to psykiatere som forfatterne av selvbiografiene spesielt refererer til i sine bøker. Putnam påpeker at de tidlige casebeskrivelser av MPD har en slående likhet med dem som beskrives i dag (Putnam 1989). Ross understreker hvor viktig det er å forstå MPD/DID i en historisk og kulturell kontekst (Ross 1997). Jeg ønsker derfor å presentere multippel personlighet i et historisk perspektiv og se på hvilken plass lidelsen i dag har sosialt, kulturelt og innenfor moderne psykiatri.
Debatten om dissosiative lidelser har økt i omfang og styrke de siste par tiår, og antall pasienter som har fått diagnosen Dissosiativ identitetsforstyrrelse er større enn noensinne. Likevel mener mange fagpersoner innenfor psykiatrien at det ikke er vel begrunnet å hevde at MPD er en lidelse som tilhører vår tid og som stort sett oppsto i Nord-Amerika på 1980-tallet. De påpeker derimot at det er en rekke grunner til å mene at MPD er en eldgammel lidelse. Fortellinger om fragmentering av selvet, av transetilstander under religiøse seremonier og av mennesker besatt av ulike typer ånder finner vi innenfor en lang rekke kulturer i store deler av verden, helt fra Det gamle Egypt og fram til vår tid.
Fra Legion til Sigmund Freud
Den antatt første skriftlige referansen til MPD er bibelsk. I Markusevangeliet beskrives et møte mellom Jesus og en mann som var besatt av en uren ånd. Ingen lenker kunne holde ham fast, han skrek og slo seg selv med steiner. Da han så Jesus, løp han bort til ham og falt ned for hans føtter. Jesus spurte ham hva han het, og han svarte ”Legion er mitt navn, for vi er mange.” Jesus sendte åndene inn i en svinehjord som så styrtet utfor stupet og druknet. DISSOSIERT MULTIPPEL PRESONLIGHET I HISTORISK PERSPEKTIV
Den besatte kom deretter til sans og samling og kunne forkynne hvor store ting Herren kunne gjøre. I Legion møter vi en mann som har flere symptomer vi gjenkjenner i dissosiative lidelser. Han opplever å være en av mange personer i sin kropp, han kan utvise en ekstrem fysisk styrke, og han driver med sjølskading.
Arketypene for MPD, sjamanistiske transetilstander og åndebesettelse finnes så langt tilbake som vi kjenner vår religiøse historie, i hulemalerier og templer som er flere tusen år gamle. Gjennom historien ser det ut til at temaene er allmenne og går på tvers av kulturelle og etniske skillelinjer (Putnam 1989). Ideen om djevelbesettelse dominerte vestlig tenkning i flere århundrer, og det var først da man i mindre grad godtok dette som forklaringsmodell for dissosiative tilstander, at man begynte å beskrive multippel personlighet som lidelse.
Ross beskriver at tilstander der personer går inn i transetilstander, opplever hørselshallusinasjoner eller opplever å ha endret identitet ved for eksempel å være besatt av ånder, tar i bruk de samme evner til å dissosiere som dagens MPD-pasienter har brukt for å mestre omfattende traumer i barndommen. MPD som moderne trendlidelse har således dype røtter i vår felles kulturelle og religiøse arv.
Den første utførlige presentasjon av et syndrom som kan gjenkjennes som MPD, er et tilfelle beskrevet av Paracelcus i 1646 (North et.al 1993). En kvinne som drev et vertshus hadde et annet selv som stjal penger fra henne uten at kvinnen selv hadde noen erindring om det. Kvinnen fant også blod og deler av knust glass i sin seng, tilsynelatende etterlatt av denne andre personligheten.
I 1791 rapporterte Eberhardt Gmelin et tilfelle av det han kalte ”umgetauschte Persönlichkeit” (Greaves 1993). I 1789 begynte en ung kvinne i Stuttgart å snakke perfekt fransk og oppføre seg som en fransk overklassekvinne. Hun snakket da tysk med fransk aksent. Som den franske kvinnen husket hun alt hun sa og gjorde, men som den tyske kvinnen hadde hun ikke noe minne av den franske. Gmelin oppdaget at han lett kunne få henne til å skifte fra en personlighet til en annen. Han behøvde bare å bevege hånden.
DISSOSIERT MULTIPPEL PRESONLIGHET I HISTORISK PERSPEKTIV
En omfattende beskrivelse av dette tilfellet ble publisert i Materialen für die Anthropologie i 1791 og senere på nytt i Ellenbergers klassiske verk om psykodynamisk psykiatri fra 1970, The Discovery of the Unconscious.
I 1816 publiserte dr. S. L. Mitchell en artikkel i Medical Repository i New York der han beskrev den unge kvinnen Mary Reynolds og hennes psykiatriske lidelse. Fram til hun var atten år, hadde hun levd et tilsynelatende normalt liv i en dypt religiøs familie som hadde emigrert fra England noen år tidligere. Hun var sky, tilbakeholden og sterkt religiøs. Som attenåring begynte hun å få noen hysteriske anfall, såkalte ”fits." Etter et slikt anfall var hun en gang blind og døv i fem uker. En tid senere våknet hun etter tjue timers søvn og hadde tilsynelatende glemt all sin ervervede kunnskap. I løpet av noen uker tilegnet hun seg det meste på nytt, men hadde en meget grovere håndskrift enn før. Som person var hun nå utadvent, morsom, glad i mennesker og naturen. I løpet av attenhundretallet ble historien om Mary Reynolds beskrevet gjentagne ganger i den psykiatriske litteraturen. Hun skrev også en selvbiografi.
Omfanget av casebeskrivelser om multippel personlighet i det nittende og begynnelsen av det tjuende århundre er stort. Mens multippel personlighet som fenomen ble sett på som en uvanlig, men på ingen måte sjelden lidelse på attenhundretallet, ble det på store deler av nittenhundretallet derimot nærmest avskrevet som en ikke faktisk lidelse. Psykologen George Greaves, som er spesielt interessert i de historiske aspektene ved MPD, mener at dette kan finne sin forklaring i at den fransk-språklige psykiatri dominerte den engelskspråklige verden fram til ca. 1910, mens den tyskspråklige var dominerende i størstedelen av 1900-tallet (Greaves 1993).
Fra midten av 1800-tallet har forskningen om multippel personlighet vært knyttet nært opp til hypnose, og spesielt i Frankrike var en rekke psykiatere interessert i denne forskningen. I 1906 ble Pierre Janet som da hadde skrevet sin berømte bok om dissosiering, invitert til å forelese ved Harvard Medical School. Janet, som tilhørte eliten blant franske akademikere og var utdannet i filosofi, var spesielt interessert i hypnose og opptatt av arbeidet til Puységur innenfor magnetisme. Etter at Janet i 1884 ble ansatt som professor i Le Havre, fortsatte han sin utdannelse innenfor medisin.
DISSOSIERT MULTIPPEL PRESONLIGHET I HISTORISK PERSPEKTIV
Janet studerte spesielt fenomener innenfor dissosiering som hukommelsestap, tåketilstand, "successive existences" (hans beskrivelse av multippel personlighet) og "conversion symptoms" og hevdet at disse var et resultat av avspaltede deler av personligheten, deler som uavhengig kunne leve og utvikle seg. Han hevdet også at denne avspaltningen hadde sin opprinnelse i traumatiske erfaringer og kunne behandles ved at pasienten ble bevisstgjort i forhold til avspaltede minner og følelser (Putnam 1989).
Ved Harvard, på det første transatlantiske møtet der MPD ble diskutert, la Janet fram historien om Felida X, en case som på den tiden var den best kjente og mest omfattende dokumenterte i Frankrike, og sammenlignet den med Mary Reynolds. Fra trettenårsalderen viste Felida X tegn på MPD ved at hun gikk inn i transelignende tilstander for deretter å endre personlighet fra innesluttet til utadvendt. I perioder hadde hun en tredje personlighet som led av sterke angstanfall og hallusinasjoner. Som hos Mary Reynolds husket vertspersonen ikke denne endringen, mens den utadvendte alternative personligheten hadde full oversikt over alle hendelser. Da Felida X uforklarlig ble gravid, tok den alternative pesonligheten ansvar for graviditeten.
På samme tid hadde Morton Prince publisert historien om Christine Beauchamp i Dissociation of Personality. Christine søkte hjelp fordi hun hadde hodesmerter og kjente seg trøtt og viljeløs. Under hypnose avdekket Prince to andre personligheter, hvorav den ene presenterte seg som Sally. Sally var barnslig og likte å gjøre livet vanskelig for Christine. Hun stammet og behersket ikke fransk. I løpet av terapien avdekket Prince en fjerde identitet, "the Idiot" som han assosierte med en traumatisk opplevelse Christine hadde da hun var 18 år. Gjennom hypnose blir Sally borte, og de andre personlighetene integrert (Putnam 1989). Det er et paradoks at en av de mest kjente beskrivelser av MPD også er en av de som har vært med å legge grunnlaget for dagens debatt. Mange mener at Beauchamp-saken åpner for en tolkning som indikerer at MPD kan være et fenomen fremkalt under hypnose. Forskere som i dag arbeider innenfor denne lidelsen, benekter sjelden at symptomene kan fremkalles på denne måten, men betviler at en klinisk dissosiativ lidelse vil være vedvarende når dette er tilfelle.
DISSOSIERT MULTIPPEL PRESONLIGHET I HISTORISK PERSPEKTIV
I 1895 publiserte Breuer og Freud Studies on Hysteria. Boka inneholder en rekke case-beskrivelser av kvinnelige pasienter med dissosiative lidelser, og, i følge forfatternes oppfatning den gang, hadde de fleste av disse kvinnene vært utsatt for seksuelle overgrep. Den mest kjente casebeskrivelsen er Anna O., som i følge de psykiatere som i dag jobber innenfor fagfeltet (Ross 1997) led av DID. Før noen form for hypnose eller behandling som innebar en overføringsrelasjon med pasienten var igangsatt, uttalte Breuer at "two entirely distinct states of consciousness were present which alternated very frequently (…). She would complain of having lost time and would remark on the gap of her state of conscious thoughts."
I sine teorier og sin behandling på denne tiden forholdt Freud seg til sine pasienter som om de hadde vært ofre for virkelige traumer. Problematikken lignet den man fant hos Janet og Prince.
Med incestuøse fantasier mot et skeptisk klima
Få år senere endret Freud sitt standpunkt. Det finnes en rekke teorier om hvorfor han gjorde dette, blant annet at det ble for vanskelig å behandle kvinner for overgrep de var utsatt for av fedre som tilhørte hans egen omgangskrets (Ross 1997) og at han fant det umulig å akseptere at like mange fedre som det fantes hysteripasienter skulle ha misbrukt sine barn seksuelt (Kittang 1997). At Freud flyttet sitt perspektiv fra overgrepsteorier til teorier om seksuelle fantasier, anses av en rekke forskere for å ha vært sterkt medvirkende til å frata MPD troverdighet. Kvinner med dissosiative lidelser med bakgrunn i traumer ble nå behandlet for uforløste incestuøse fantasier.
MPD forsvant som diagnose og interesseområde tidlig på nittenhundretallet, både fordi den traumatiske opprinnelse til lidelsen kom i vanry, og fordi Freuds teorier om det ubevisste var
uforenlige med teorier om dissosiering. Forstått som det ubevisste, kunne ikke lenger ikke-bevisste deler av psyken tillegges nøyaktige minner, utføre kognitive handlinger eller ta fornuftsstyrt kontroll over kroppen (Ross 1997).
I 1917 beskrev W. F. Prince (Putnam 1989) et tilfelle som nærmest kan sees som et skoleeksempel på MPD. Han hadde tatt mer enn 1900 sider notater i løpet av en tre års periode av en pasient han kalte Doris Fisher. Pasienten hadde en svært vanskelig oppvekst der hun ble mishandlet av sin far.
DISSOSIERT MULTIPPEL PRESONLIGHET I HISTORISK PERSPEKTIV
Prince beskriver identiteter som er barn, syn og hørselshallusinasjoner, abreaksjoner der hun verger seg mot innbilte slag. Han observerte også at primærpersonligheten aldri sov, men at søvnfunksjonen var overlatt til de andre alterne. Prince gjør observasjoner i forbindelse med kvinnens svitsjing fra en personlighet til en annen som ofte stemmer overens med observasjoner hos terapeuter som behandler personer med MPD i dag:
There was a certain motor index which always preceded a change of personalities in this case; whether it has been noted in any other is not to the writer known. This was a sudden jerk or oscillation of the head from the neck, varying from an almost imperceptible twitch to a jerk which shook the whole body." (Putnam 1989, s. 31).
Prince beskrev at endringen av personlighet oppsto når pasienten følte smerte, sorg, angst, vonde minner, selvanklagelse og også ved uventede opplevelser av glede. Han er ikke kjent med om andre opplevde denne svitsjingen på samme måte. Fra bl.a. Putnams beskrivelser av slike observasjoner, vet vi i dag at det ikke er uvanlig.
På det årlige møtet i American Psychiatric Association i 1926 presenterte C. C. Wholey filmopptak av en pasient, et opptak som fortsatt finnes. Stumfilmen viser raske svitsjinger mellom altere, forskjeller i personlighet og smertegrense, altere med ulike kjønn og i ulike aldere, alle kliniske fenomener som i dag stemmer overens med beskrivelser av dagens MPD-pasienter.
I 1924 skriver Eugene Bleuler at "there is no need delving into those rare though most demonstrable hysterical cases, we can produce the very same through hypnosis." Her befinner han seg i skjæringspunktet mellom debattantene. Samtidig som han sier at MPD kan fremkalles ved hjelp av hypnose, sier han også at det i sjeldne tilfelle oppstår på andre måter.
Forskere innenfor MPD påpeker ofte den store variasjon i antall rapporterte tilfeller i løpet av de siste to hundre år. Mens antall rapporterte og detaljert beskrevne tilfeller på attenhundretallet og begynnnelsen av nittenhundretallet var betydelig, var interessen for denne lidelsen adskillig mindre fra ca. 1920 til ca. 1970. Det betyr likevel ikke at det ikke finnes rapporterte tilfeller også fra denne perioden.
DISSOSIERT MULTIPPEL PRESONLIGHET I HISTORISK PERSPEKTIV
Det bemerkelsesverdige i rapporterte tilfeller fra denne perioden er at forfatterne nesten uten unntak opplevde at de beskrev noe som var nytt og annerledes, og således tydelig ikke hadde kjennskap til den store mengde av rapporterte tilfeller fra perioden før 1920.
Størst betydning og oppmerksomhet av de tilfeller som ble beskrevet i denne perioden fikk uten tvil historien om Eve White, først rapportert i 1954, senere publisert i bokform som The Three Faces of Eve. Boka fikk stor medieoppmerksomhet, ble en bestselger og senere filmatisert med Joanne Woodward i hovedrollen. Det bemerkelsesverdige ved casen Eve White er ikke så mye at den ga ny informasjon, som at denne informasjonen nådde ut til offentligheten.
I boka går det tydelig fram at terapeutene Thigpen og Cleckley ikke hadde noen kunnskap om hvordan man behandlet en pasient med MPD.
Vi finner verken optimisme, behandlingsplan eller løfter om helbredelse. Det vi ser er en nøyaktig beskrivelse av det de to terapeutene erfarer i sitt møte med Chris Costner Sizemore, pasientens egentlige navn. Da de mente pasienten hadde oppnådd en viss stabilitet, overlot de henne til seg selv, på tross av at de var klar over at hun fortsatt opplevde hukommelsestap i perioder. Sizemore skrev senere om sine opplevelser i bøkene I´m Eve og A mind of my own. Fordi Thigpen og Cleckley hadde alle rettigheter til framtidige publiseringer av Sizemores personlige livshistorie, tok det tjue år før I´m Eve ble utgitt.
Det var således terapeutenes beskrivelser av hennes tilstand som ble den sannheten offentligheten fikk tilgang til. Det er svært store forskjeller ikke bare i formen, men også i innholdet mellom de ulike framstillingene. De personlige erfaringene skiller seg fra de observerte.
Som en indikasjon på at det er mulig å gjenerobre glemte minner og at disse kan være lagret i andre bevissthetstilstander, er det interessant at forfatterne av boka, som var Eves terapeuter, gjennom andre kilder fikk bekreftet noen av barndomshistoriene som framkom under terapien.
DISSOSIERT MULTIPPEL PRESONLIGHET I HISTORISK PERSPEKTIV
I det minste ett av alterne synes å ha vært tilstede og i aktivitet allerede da Eve var seks år. Den gang ble Eve White pisket for en handling Eve Black hadde begått, noe Eve Black også senere med glede fortalte om i terapien (Putnam 1989). I Chris Sizemores egne memoarer blir flere hendelser utdypet og bekreftet også av Eves nære slektninger (Sizemore 1989)
Den enorme oppmerksomheten både boka og filmen fikk, hadde betydning for publikums holdning til MPD. Thigpen og Cleckleys nøyaktige rapportering og det dokumentariske filmmaterialet de hadde, ga troverdighet. Beskrivelsen av den lille jenta som måtte kysse sin døde bestemor på munnen, på tross av at hun skrek og ba om å få slippe, gjorde inntrykk. Publikum oppfattet at lidelsen kunne ha noe å gjøre med barndomstraumer. Joanne Woodward fikk Oscar for sin framstilling av Eve. MPD hadde fått et ansikt.
To artikler skrevet av henholdsvis Taylor & Martin i 1944 og Sutcliffe & Jones i 1962, prøvde å stadfeste kriterier for å diagnostisere MPD og avgjøre om MPD var en virkelig lidelse (Putnam 1989).Den kritiske og konservative tonen i disse artiklene tydeliggjør den skeptiske holdningen man hadde til MPD på denne tiden. På bakgrunn av strenge diagnostiske kriterier, ble en rekke cases avvist i forhold til om de møtte disse kriteriene.
Selv om begge artikkelforfatterne konkluderte med at MPD var en faktisk lidelse, bidro de til at også senere forfattere fant det nødvendig å utvise en skeptisk holdning for å bli tatt på alvor. En rekke forskere og behandlere brukte i sine artikler og rapporter mer krefter på å bevise at MPD eksisterte, enn på å bidra med ny klinisk kunnskap og å utveksle erfaringer om behandlingsmetoder.
Frank Putnam påpeker at når man ser tilbake på denne femtiårsperioden, var det flere faktorer som skapte mistro og skeptiske holdninger.
Noen fortsatte å hevde at MPD var et direkte resultat av hypnose og således var skapt i terapirommet. Hypnose og MPD måtte vike for de nye trendene innenfor psykiatrien, spesielt psykoanalyse og atferdsterapi. Pasienter med dissosiative symptomer ble ofte diagnostisert enten som ødipale hysterikere eller som schizofrene.
DISSOSIERT MULTIPPEL PRESONLIGHET I HISTORISK PERSPEKTIV
Den store interessen for schizofreni er en faktor som kan ha spilt en stor rolle for den dalende interessen for MPD ( Putnam 1989, Ross 1997). Schizofreni betyr på gresk splittet sinn, og det har helt fram til våre dager vært en sammenblanding av diagnosene MPD/DID og schizofreni. Fordi et splittet selv ikke er et av symptomene ved schizofreni, er det en allmenn oppfatning blant psykiatere at schizofreni er et misvisende navn på denne lidelsen. Schizofreni som diagnose ble først introdusert av Bleuler i 1908, men ble ikke velkjent i USA før i slutten av tjueårene og begynnelsen av trettiårene. Diagnosestatistikk fra USA viser at mens det i perioden 1914 til 1926 var flere pasienter som var diagnostisert med MPD enn med schizofreni, ser man fra 1927 en stor økning av tilfeller av schizofreni mens antall MPD-pasienter synker dramatisk (Putnam 1989). M. Rosenbaum viser til at Bleuler inkluderer multippel personlighet i sin schizofrenidiagnose:
It is not alone in hysteria that one finds an arrangement of different personalities on succeeding the other. Through similar mechanisms schizophrenia produces different personalities existing side by side. (Putnam 1989 s. 33-34)
Ifølge Putnam er det grunn til å anta at mange MPD-pasienter var diagnostisert med lidelsen schizofreni på denne tiden. En slik feildiagnostisering foregår fremdeles, ifølge både Putnam og en rekke andre psykiatere. Publikums sammenblanding av disse to lidelsene ser vi fortsatt i dag.
Ross påpeker også det problematiske i begrepet multippel personlighetsforstyrrelse. Lidelsens navn kunne oppfattes dithen at man hevdet at det virkelig var mulig å ha flere personer i en kropp. For kritikerne og skeptikerne var dette en problemstilling det var lett å argumentere og polemisere mot. Ross understreker at han på ingen måte mener at en kropp kan inneholde flere personer. Det viktige må ikke være lidelsens navn, men at den blir definert, diagnostisert og behandlet. I den forbindelse viser han til at på tross av at schizofreni er et misvisende navn, har forskningen ikke hatt som mål å tilbakevise lidelsens eksistens. Ross påpeker at "the fact that a group of organic brain syndromes has been misnamed split mind disorder in the twentieth century has not resulted in any systematic research attempting to show that schizophrenia is an expression of oedipal conflict" (Ross 1997 s. 37).
DISSOSIERT MULTIPPEL PRESONLIGHET I HISTORISK PERSPEKTIV
Et annet moment Putnam vektlegger, er at det ved bruken av neuroleptika som ble vanlig mot slutten av denne perioden, skjedde en vending bort fra psykoanalysen og mot en kjemisk medisinsk behandling. Den direkte kontakten mellom pasient og terapeut ble mindre, og sjansen for å oppdage at en pasient hadde perioder med hukommelsestap eller andre dissosiative symptomer, sank.
Fra 1970 til et nytt årtusen
1970 -årene representerte av flere grunner milepæler for den moderne forskning innenfor dissosiative lidelser. Med vietnamsoldatene som vendte hjem fikk man en større forståelse for traumenes betydning innenfor psykiatriske lidelser. Kvinnebevegelsen satte fokus på overgrep mot barn generelt og omfanget og skadevirkningene av incest spesielt.
I 1974 kom biografien Sybil, skrevet av journalisten Flora Rheta Schreiber i samarbeid med personen som i boka har pseudonymet Sybil, og hennes terapeut, psykiateren Cornelia Wilbur. Både boka og filmatiseringen av denne fikk svært stor medieoppmerksomhet. Selv om også beskrivelsen av Eve tjue år tidligere hadde fått mye publisitet, hadde den i liten grad ført til økt kunnskap om MPD som lidelse. Frank Putnam mener tvert i mot at den i sin framstilling kan ha bidratt til å gi et forvrengt bilde av de kliniske sider ved MPD (Putnam 1989). I Sybil blir de ulike symptomer og årsaker, som hukommelsestap, tåketilstand, barnemishandling og interaksjon mellom alterne, beskrevet på en slik måte at det skapte et grunnlag andre pasienter kunne sammenlignes og forstås i forhold til. Den vellykkede psykoterapeutiske behandlingen som førte til en integrering av de ulike alterne, fungerte som et ideal for en rekke pasienter og deres terapeuter.
Wilbur gjorde et grundig arbeid for å få verifisert en del av de traumatiske opplevelser som kom til overflaten i terapien. Hun intervjuet Sybils foreldre, tok henne med seg til hjemstedet, snakket med hennes lege og gikk igjennom hennes sykejournaler. Undersøkelsene bekreftet at Sybil hadde vært utsatt for mishandling av en svært syk mor. Mens Wilburs artikler om Sybil hadde blitt refusert av en rekke medisinske tidsskrifter på grunn av den sterke mistroen til lidelsen, ble boka obligatorisk lesning for studenter innenfor psykiatriske lidelser over hele verden. En rekke av de psykiatere som de siste tiårene har interessert seg for MPD/DID gir Cornelia Wilbur æren for den økte forståelsen og interessen for lidelsen:
DISSOSIERT MULTIPPEL PRESONLIGHET I HISTORISK PERSPEKTIV
" Wilbur can be understood to have begun a "scientific revolution" in which a new "paradigm" for the dissociative disorders was formulated" (Kluft 1993, s. 52).
En gruppe klinikere som alle hadde erfaring med dissosiative lidelser erfarte at det var vanskelig å få gehør for deres forskning. Ralph Allison, Richard Kluft, David Caul og Cornelia Wilbur hadde alle problemer med å få publisert artikler om dissosiative lidelser. De opplevde at deres kolleger tok avstand fra deres arbeid. Sammen arrangerte de derfor i 1978 den første årlige "American Psychiatric Assocoation training workshop" med MPD i fokus.
1980 ble et viktig vendepunkt i den moderne forskning innenfor dissosiative lidelser. George Greaves publiserte sin artikkel "Multiple Personality: 165 years after Mary Reynolds" i Journal of Nervous and Mental Disease. Her går han igjennom alle tilgjengelige casebeskrivelser og ser dem i sammenheng. Han påpeker traumenes betydning for utvikling av lidelsen og konkluderer at MPD (Gmelins syndrom) er en forståelig og ikke sjelden lidelse.
Samme år påpeker Milton Rosenbaum i artikkelen "The role of the term schizophrenia in the decline of the diagnosis of multiple personality" (Rosenbaum 1980) at det er gode grunner til å tro at et stort antall mennesker med MPD er blitt feildiagnostisert og feilbehandlet. Rosenbaum viser blant annet til at neuroleptika, som er en viktig del av behandlingen ved schizofreni, ikke har noen dokumentert positiv effekt for dem som lider av MPD.
I boka Minds in Many Pieces (Allison og Schwarz (1980)1999) tar dr. Allison et oppgjør med skeptikerne og sier at han ikke lenger vil benekte det han stadig møter i sin praksis. De linjer han trekker mellom MPD og spirituelle og parapsykologiske fenomener har gjort ham til en meget omdiskutert psykiater.
Innenfor dissosiativ forskning har imidlertid hans oppdagelse av det han kaller en Inner Self Helper (ISH) blitt brukt av en rekke av de mest kjente terapeuter innenfor dissosiative lidelser. Jeg vil i analysen av selvbiografiene beskrive denne funksjonen nærmere.
DISSOSIERT MULTIPPEL PRESONLIGHET I HISTORISK PERSPEKTIV
Den viktigste hendelsen i 1980, som i stor grad må sees i lys av den pågående forskningen, var at MPD fikk status som en diagnose i DSM III, den amerikanske diagnosemanualen. Lidelsen fikk betegnelsen multiple personality og ble ikke lenger satt i sammenheng verken med hysteri eller schizofreni.
Åttitallet ble preget av en stadig økende interesse for dissosiative lidelser. Greaves fikk i løpet av atten måneder henvendelser fra 55 land som ønsket kopier av hans artikkel. I 1982 tok Greaves initiativ til å danne en styringskomite som kunne utveksle kunnskap og informere om MPD.
I 1983 møtte de gruppen som med Wilbur i spissen arrangerte de årlige "workshops" om MPD. I løpet av dette møtet ble International Society for the Study of Multiple Personality dannet. Navnet ble senere endret til International Society for the Study of Dissociative Disorders (ISSD). Frank Putnam fikk hovedansvar for organiseringen av den vitenskapelige forskningen (Greaves 1993). I løpet av ti år fikk organisasjonen mer enn 2750 medlemmer fra hele verden. En rekke fagbøker og forskningsrapporter ble publisert, og retningslinjer for diagnostisering og behandling ble samordnet.
False memory syndrome foundation
Vi har sett at forståelsen av multippel personlighetsforstyrrelse har utviklet og endret seg gjennom de siste par hundre år, og at det eksisterer en rekke ulike holdninger til lidelsen, både blant dem som tar den på alvor og blant dem som benekter dens eksistens. Med økende kunnskap om lidelsen kunne det i løpet av åttitallet se ut til at aksepten for lidelsen hadde funnet et feste. I begynnelsen av nittitallet får imidlertid den skeptiske holdningen et nytt oppsving.
Det store antall pasienter som ble diagnostisert med MPD på slutten av 1980-tallet , særlig i USA og Canada, blir av mange betegnet som en epidemi.
DISSOSIERT MULTIPPEL PRESONLIGHET I HISTORISK PERSPEKTIV
Det finnes en rekke teorier om årsakene til dette, som at økt kunnskap førte til at man hadde større forutsetninger for å oppdage disse pasientene, eller at en rekke terapeuter ikke hadde tilstrekkelig kompetanse og bedrev overdiagnostisering. Kritiske røster hevdet at forstyrrelsen oppsto i terapirommet der lett påvirkelige pasienter under hypnose, påvirket av medikamenter eller i samhandling med terapeuten, ble påført symptomer som kunne tolkes dithen at de led av MPD/DID. Det ble også antydet at pasienter som hadde psykiske problemer hadde funnet en tilstand de kunne spille ut og få oppmerksomhet i forhold til.
I faglitteraturen var det i stort grad enighet om at traumatiske opplevelser, og da særlig seksuelle overgrep i tidlige barneår, var hovedårsaken til at enkelte personer utviklet MPD/DID. En av forutsetningene i behandlingen av dissosiativ identitetsforstyrrelse er at pasientene skal gjenerobre de minnene som finnes hos de ulike fragmenterte identiteter og integrere dem i et samlet selv. For mange pasienter som fikk diagnosen MPD/DID innebar denne en innsikt om at det var traumer påført dem av deres nærmeste som var årsaken til deres psykiske problemer. I kjølvannet av dette fulgte en rekke konfrontasjoner, anklager og motanklager mellom pasient og pårørende.
Denne problematikken var bakgrunnen for at en gruppe personer i 1992 dannet "The False Memory Syndrome Foundation." Organisasjonens mål var å dokumentere og studere de problemene som oppsto for familier når deres voksne barn plutselig påsto at de hadde gjenvunnet minner om seksuelle overgrep som barn. Initiativtagere var Hollida Wakefield og Ralph Underwager , forfattere av boka Accusations of Child Sexual Abuse (1988) og Pamela Freyd, som fortsatt er organisasjonens leder, og hennes mann Peter Freyd.
Underwager ble senere ekskludert fra foreningen fordi han i et intervju i 1991 med Paidika, et tidsskrift for pedofile, uttalte at "Paedophiles can make the assertion that the pursuit of intimacy and love is what they choose. With boldness they can say, I believe this is in fact part of God´s will." (Paidika 1991). Underwager uttalte i samme intervju at han mente det var Guds vilje at menneskene har absolutt frihet. Wakefield påpeker i samme intervju at hun og Underwager ikke har samme syn på dette. Begge brukes i stor utstrekning som ekspertvitner i saker som gjelder incest.
DISSOSIERT MULTIPPEL PRESONLIGHET I HISTORISK PERSPEKTIV
En av organisasjonens mest profilerte støttespillere er den kjente psykologen Elisabeth Loftus. Loftus er meget kritisk til realiteten i gjenerobrede minner fra barndommen, og uttaler at "there is virtually no scientific evidence to demonstrate the authenticity of repressed memories that return" (Loftus 1993, s. 48). Loftus er en meget omdiskutert psykolog. Da hun skulle holde et av hovedinnleggene ved New Zealand Psychological Society´s årlige konferanse i august 2000, trakk Dr. John Read, en av foreningens ledere og Director of Scientific Affairs seg i protest. Han hevdet at Loftus
by arguing consistently in court that children make up child abuse on a massive scale, hardly makes it easy for people to disclose abuse for fear of being disbelieved. Every time a genuine abuse victim is discredited in the press or in the court and made out to look like they´ve made it up or were so stupid that they have let a counsellor convince them that they´ve been abused, that moves us backwards into the dark ages again where no one wants to talk about abuse. (Radio New Zealand, August 7, 2000).
Stig Heskestad skriver i Tidsskrift for Norsk lægeforening at det er et interessant forhold ved den amerikanske debatten at to av de mest profilerte bidragsytere, professor Elizabeth Loftus ved University of Washington og professor Jennifer J. Freyd ved University of Oregon, som begge har beskrevet at de ble seksuelt misbrukt som barn, har havnet på hver sin side i debatten. Han påpeker at Loftus har gjort seg til talsmann for foreningen for falske minner og at hun er svært kritisk til fenomenet gjenkalling av tapte minner, som hun hevder er myte og stort sett implantert av terapeuter. Han viser til at Jennifer Freyd derimot skriver at det er adaptivt og logisk at barn blokkerer minner om seksuelle overgrep, særlig når barnet sviktes av nære omsorgspersoner. Han ser det som "tankevekkende at det var hennes foreldre, Pamela og Peter Freyd, som stiftet foreningen False Memory Syndrome Foundation, opprinnelig en støtteforening for anklagede foreldre." (Heskestad 2001; s. 2386-9).
Talerør for FMS-organisasjonen hevder at ingen noensinne har kunnet bevise at man skal kunne fortrenge traumatiske minner, spesielt ikke over lengre tid, og er tilnærmet konsekvente i sine uttalelser om at gjenerobrede minner om seksuelle overgrep er falske, påført pasienten i det terapeutiske rom. Talsmenn for organisasjonen hevder også at det er usannsynlig at overgriperen kan ha fortrengt sine egne minner om overgrep (FMS Foundation Newsletter, July 3, 1993).
DISSOSIERT MULTIPPEL PRESONLIGHET I HISTORISK PERSPEKTIV
Heskestad sier at det ved enkeltstående traumer hos barn er vanligst med fullstendige og detaljerte minner, men at det ved gjentatte eller langvarige traumer er vanlig med benekting og amnesi. Han påpeker at dette kan virke paradoksalt, men trolig har sammenheng med at repetisjoner gir barnet anledning til å utvikle dissosiering eller selvhypnose som forsvar: "Når man ikke kan komme seg unna fysisk, flykter man i stedet mentalt. Forskning viser at incest og kombinasjonen av fysisk mishandling og seksuelle overgrep fører til særlig høy frekvens av dissosiering og amnesi" (Tidsskrift for Norsk Legeforening 2001; 121: 2386-9).
The False Memory Syndrome Foundation har fått svært stor oppslutning. Blant de mange støttemedlemmer organisasjonen har, finnes en rekke psykiatere og psykologer, i tillegg til foreldre og søsken av personer som hevder at de som barn ble utsatt for seksuelle overgrep.
Multippel personlighet og bruk av begreper – mot en felles betegnelse
Den tilstand Gmelin beskrev i 1791 er blitt gitt mange navn. Mens han kalte den exchanged personality, ble tilsvarende fenomener i Frankrike kalt double consciousness og av engelsktalende forskere både dual consciousness, alternating personality, multiple personality og split personality.
I midten av 1980-årene ble betegnelsen multiple personality disorder (MPD) brukt, og i 1987 ble dette den offisielle betegnelsen i DSM-III-R (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, Third Edition Revised, American Psychiatric Association 1987). Denne betegnelsen var ikke ukomplisert. Begrepet personlighet kan ses som en sammensatt mengde adferds- og personlighetstrekk i en person , utviklet over tid, og det kan diskuteres om det er mulig for en person å ha mer enn én samlet personlighet. Uansett hvordan en pasient opplever og beskriver sin livsverden, kan man argumentere for at ulike personer i ulike aldre, størrelser og kjønn ikke kan inneha en og samme kropp. Ordet personlighet kan således anses for ikke å være tilstrekkelig deskriptivt i forhold til opplevelsen av å ha flere identiteter, som personer med lidelsen har. Begrepet personality disorder omfatter dessuten en rekke ulike personlighetsforstyrrelser, og MPD blir ikke regnet blant disse. Betegnelsen var således misvisende i forhold til kriteriene for diagnosen og kunne bidra til den avvisende holdningen mange hadde til lidelsens realitet (Greaves 1993).
DISSOSIERT MULTIPPEL PRESONLIGHET I HISTORISK PERSPEKTIV
I 1994, med publiseringen av American Psychiatric Association’s Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders-IV, ble Multiple Personality Disorder (MPD) endret til Dissociative Identity Disorder (DID). Denne betegnelsen refererer både til en årsakssammenheng mellom lidelsens symptomer og dens opprinnelse i dissosiative reaksjoner, samtidig som den plasserer lidelsen som en identitetsforstyrrelse snarere enn en personlighetsforstyrrelse. Dette reflekterte endringer i den profesjonelle forståelse for lidelsen, et resultat av økt empirisk forskning.
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Kapittel 3 Dissosiativ identitetsforstyrrelse
- sinnets reaksjon på ekstreme påkjenninger
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Hva er DID?, spør Colin Ross i Dissociative Identity Disorder (Ross 1997). Og han gir selv svaret:
DID is a little girl imagining that the abuse is happening to someone else. This is the core of the disorder, to which all other features are secondary. The imagining is so intense, subjectively compelling, and adaptive, that the abused child experiences dissociated aspects of herself as other people. (Ross 1997, s. 59).
Det er vanlig å dele dissosiative lidelser inn i fem undergrupper: 1) psykogen amnesi (hukommelsestap), 2) Fugue-tilstand (tåketilstand), 3) Depersonalisasjonsforstyrrelse (fremmedfølelse), 4) Dissosiativ identitetsforstyrrelse (identitetsskifting) og 5) andre ikke spesifiserte dissosiative forstyrrelser. Av disse anses Dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID), som inneholder symptomer fra samtlige kategorier, for å være den mest alvorlige.
I den amerikanske diagnosemanualen DSM-IV (American Psychiatric Association’s Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders-IV) beskrives de kriteriene som må oppfylles for at diagnosen dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID) kan bli gitt:
- det må være to eller flere identiteter eller personlighetstilstander som har egne mønstre for hvordan de tenker og oppfatter seg selv og andre
- minst to av disse personlighetene må gjentatte ganger ta kontroll over personens atferd
- det må være hukommelsestap for viktige opplysninger som er for betydelige til at de kan forklares som vanlig glemsomhet
- forstyrrelsen må ikke skyldes bruk av rusmidler
Frank Putnam er den psykiater som oftest blir referert til i de selvbiografiene som ligger til grunn for denne oppgaven. Flere av forfatterne har hentet sin forståelse for egen lidelse fra hans bok Diagnosis and Treatment of Multiple Personality Disorder (Putnam 1989). For flere av dem har boka fungert som et fast holdepunkt når de har hatt vanskelig for å forstå det de opplever.
DISSOSIERT DISSOSIATIV IDENTITETSFORSTYRRELSE - SINNETS REAKSJON PÅ EKSTREME PÅKJENNINGER
What helped me most in Putnam´s writing, in addition to the information on patterns in the systems of multiples and the carefully detailed treatment strategies, was Putnam´s overall respect for his patients. It was disconcerting yet consoling to read descriptions of mysteries I´d sensed, but never quite unearthed about myself. (Phillips 1996, s. 186).
De norske psykiaterne Jan Haslerud og Gerd-Ragna Bloch Thorsen ser dissosiative lidelser som sinnets reaksjon på ekstreme gjentatte påkjenninger. I brosjyren Dissosiative lidelser, utgitt av stiftelsen Psykiatrisk opplysning i 1999, gir de en oversikt over de vanligste symptomer og beskriver hvordan lidelsen oppstår. De sier at når barn utsettes for gjentatte ekstreme påkjenninger eller overgrep, vil noen av dem beskytte seg mot den ytre virkelighet ved å dissosiere og flykte til sitt eget indre. Hvis disse mestringsstrategiene opptrer regelmessig, kan det utvikles jeg-tilstander som ivaretar ulike funksjoner hos personen. Hver av disse jeg-tilstandene har stoppet opp i utviklingen på ulike modningstrinn, og bærer på sine egne traumatiske og ubearbeidede minner. .
Psykologene Kirsten Benum og Toril Ursin Boe beskriver i artikkelen" Dissosiasjon som beskyttelse mot overgrep" (Benum & Boe 1997) at barn som har opplevd seksuelle overgrep og mishandling gjennom store deler av oppveksten, kan danne separate jeg-tilstander som håndterer deler av traumet. Noen av disse jeg-tilstandene forvalter spesielle følelsesreaksjoner som sinne, fortvilelse eller redsel. "Noen personer har utviklet jeg-tilstander som er så omfattende at de fremtrer som tilsynelatende selvstendige deler av personligheten" (Benum & Boe 1997, s. 86). Benum og Boe beskriver at personens bevisste jeg vanligvis ikke kjenner til de dissosierte tilstandene og at sofistikerte atferdsmønstre kan ta over personen i timer og dager av gangen uten at den delen av klienten de er vant til å forholde seg til, vet noe om det.
I en artikkel i Tidsskrift for norsk legeforening skriver psykiateren Jarl Jørstad:
Bakgrunnen er som regel grove seksuelle og voldelige overgrep, hvor utålelig psykisk og fysisk smerte er splittet i delpersonligheter, som også kan representere forskjellige alderstrinn, og som opererer og handler tilsynelatende uavhengig av hverandre og av den voksne bevisste person. Mye tyder på at dette er et forsvar mot et psykotisk sammenbrudd eller suicid, og at det forutsetter usedvanlige ressurser hos den som er offer (Jørstad, 2000).
DISSOSIERT DISSOSIATIV IDENTITETSFORSTYRRELSE - SINNETS REAKSJON PÅ EKSTREME PÅKJENNINGER
I Europa finner vi det sterkeste forskningsmiljøet innenfor dissosiative lidelser i Nederland og Belgia. Det finnes svært lite publisert forskning innenfor MPD/DID i Norge. De siste årene kan vi likevel se en viss økning i interessen for denne problematikken, og blant annet ved universitetene i Tromsø og Oslo og ved Rogaland psykiatriske sykehus finnes det psykiatere og psykologer som har utgitt forskningsrapporter om Dissosiativ identitetsforstyrrelse.
DEL II
DE PERSONLIGE ERFARINGENE
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Kapittel 4 Selvbiografien som sjanger
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Mens begrepet selvbiografi først ble tatt i bruk i Europa for 300 år siden, kan selvbiografien som sjanger føres adskillig lenger tilbake i tid. Augustins bekjennelser skrevet i det fjerde århundre kan sees som den første som kombinerte ”ei intens personleg forteljing om åndelege erfaringar med djup psykologisk innsikt og sjølvanalyse” (Gimnes 1998, s.13-14).
Gimnes påpeker at selvbiografien både er en folkelig sjanger, en trivialsjanger og en finlitterær sjanger: "Det finst knapt nok det yrket, den type lovbrot, det psykologiske eller sosiale avvik som ikke har fått si historie og sin sjølvbiograf "(ibid s. 17). Således føyer selvbiografiene i denne oppgaven seg inn i et mønster der fellesnevneren er forfatterens ønske om å representere seg selv og sine erfaringer i forhold til en spesiell tematikk.
Den selvbiografiske intensjon, pakten mellom forfatter og leser
I de fleste bøker om selvbiografien som sjanger utkommet i de siste tiår, refereres det til den franske litteraturforskeren Philippe Lejeunes arbeid og hans definisjon av selvbiografien som en "retrospective prose narrative written by a real person concerning his own existence, where the focus is on his individual life, in particular the story of his personality" (Lejeune1989, s.4)
Lejeune påpeker at denne definisjonen omhandler elementer i fire kategorier som til sammen skiller selvbiografien fra f.eks memoarer, biografier, dagbøker og den personlige roman.
- språkets form: 1) en fortelling 2) i prosa
- tematikk: det individuelle liv, historien om personlighet
- forfatterens plassering: forfatteren og fortelleren er identiske
- fortellerens plassering: 1) fortelleren og hovedpersonen er identiske,
2) historien har en retrospektiv synsvinkel
Lejeune anser ikke at de samme restriksjonene gjelder innenfor samtlige fire kategorier, men kravet om at forfatter, forteller og hovedperson er identiske, anser han som absolutt. Han ser det derimot som mulig å inkludere f.eks dagboksnotater og nåtidsperspektivet i komposisjonen.
DISSOSIERT selvbiografien som sjangeR
I selvbiografiene jeg omtaler i denne oppgaven har nåtidsperspektivet en betydelig plass, men den retrospektive vinklingen trekkes i stor grad inn for å belyse og forklare den utvikling som har ført forfatterne dit de befinner seg når tekstene skrives..
Lejeune understreker betydningen i å ta utgangspunkt i leserposisjonen. Han sier at det er vi som lesere som får en tekst til å fungere. Han beskriver forholdet mellom forfatter og leser som en pakt forfatteren på tittelsiden inngår med leseren om navneidentitet mellom forfatter, forteller og hovedperson. En slik pakt forutsetter at forfatteren og fortelleren er en person hvis eksistens kan bekreftes gjennom faktiske forhold. Selv om leseren ikke skal foreta disse bekreftelsene og ofte ikke vil vite hvem personen er, skal hans eksistens være udiskuterbar. Dette må ligge implisitt i den selvbiografiske pakten.
Lejeune diskuterer bruken av pseudonym i selvbiografiske tekster. Han ser på pseudonymet som like autentisk som det offisielle navn når forfatteren selv begrunner bruken av pseudonym i fortellingen, og kravet om at forfatter, forteller og hovedperson er identiske , overholdes. I The Magic Daughter møter vi i Jane Phillips et pseudonym som overholder kravet om et slikt sammenfall. Phillips begrunnelse, at hun ønsker å beskytte seg selv og sine nærmeste, gir troverdighet.
I de fleste selvbiografier vil fortelleren omtale hovedpersonen i første person, men som vi vil se i When Rabbit Howls, finnes det også grunner til å bruke tredje person. Selvbiografien vil da inneha elementer av biografien, men fortsatt møte kriteriene til en autobiografi. Bruk av tredje person vil ofte være en måte å etablere distanse til historien som fortelles.
I essayet "Autobiography as De-Facement" blir den amerikanske dekonstruksjonisten Paul de Man stående som Lejeunes motpol. Han beskriver Lejeune som sta når han insisterer på at "the identity of autobiography is not only representational and cognitive, but contractual, grounded not in tropes, but in speech acts" (de Man 1984, s.71). Han anser at navnet på forsida av en selvbiografi ikke er navnet til en som har selvinnsikt og forståelse, men en signatur som gir kontrakten "legal", men på ingen måte epistemologisk autoritet. de Man hevder at ingen tekster er selvbiografiske. Handlingen finnes i det retoriske, ikke i livet eller i historien.
DISSOSIERT selvbiografien som sjangeR
Det er kløften mellom språk og erfaring som er interessant, ikke det nære forholdet mellom språket og fortellingen. Som Gimnes påpeker har selvbiografien for de Man en spesiell status som en forståelsesfigur, ikke i kraft av det sjangerkonstituerende (Gimnes 1998, s. 19).
For en forsker som ønsker å forstå hendelsene som formidles i diskursen, vil kunnskap om tekst og leseteori være verdifullt. Begivenhetene fra den virkeligheten som ligger utenfor teksten, vil alltid være adskilt fra begivenhetene slik de fremkommer i det fortalte. I fortellingen om livet vil det være foretatt en rekke valg, utvelgelser og egne tolkninger av erfaringer. Antropologen Marianne Gullestad påpeker at poststrukturalister som Paul de Man har lært oss å ta språkets konvensjoner og kreativitet alvorlig. Dette er viktige forbehold å ta med oss i lesningen av selvbiografier, for både ved å lese selvbiografien som ren fiksjon og en biologisk illusjon og ved kritikkløst å hevde at selvbiografien speiler det virkelige liv, vil vi som lesere hindre oss selv i å se sammenhengen mellom teksten og livet. Marianne Gullestad understreker således at det ikke behøver å være et uoverstigelig motsetningsforhold mellom de ulike måtene en tekst leses. Hun understreker betydningen av en balanse mellom tekstanalysens vektlegging på teksten som diskurs og bruk av selvbiografiens tekst som en kilde til kunnskap om både kulturelle og sosiale aspekter ved menneskers liv:
The challenge for life story analysis is to profit from post-structural insights without underwriting the most extreme slogans, for example that the author is dead, that there is nothing but the text, and that autobiographical writing should be read as pure fiction (Gullestad 1996, s.4).
I leksikonartikkelen om tekstteori mener Barthes at det er grunn til å inkludere i tekstteorien en stor variasjon av tekster uansett sjanger eller form, som tar opp refleksiviteten i språket og utsigelsesprosessene (Barthes 1991). Likevel kan det ikke være tvil om at selvbiografien ut fra moderne leseteori vil være en problematisk teksttype. Til skiftende tider har fokus innenfor litteraturteorien flyttet seg mellom forfatter, tekst og leser. De siste tiår har vi etter en periode med formalistisk dominans opplevd leserens tilbakevending i moderne litteraturteori. Men at leseren står i fokus, er ikke noe nytt. Allerede hos Aristoteles hadde leseren en viktig posisjon som den som skulle vekkes gjennom litteraturen, og hans teori om gleden ved gjenkjennelse, er svært relevant i forhold til leserens resepsjon av den selvbiografiske tekst.
DISSOSIERT selvbiografien som sjangeR
I Reader-Response Criticism blir tekstens betydning flyttet fra å være en egenskap i teksten til å bli en erfaring hos leseren der leseren får tildelt en kognitiv funksjon og således bidrar til tekstens betydning. Wolfgang Iser understreker at leseren ved å fylle ut ubestemtheter og tomrom i teksten, er med på å konkretisere dens mening og hevder at leseren gjennom leseakten transformeres av tekstens gjenstridighet (Iser 1979). Slik kan leseren få fram lag av sin personlighet som var ukjent for ham før lesningen. I lesning av selvbiografier ligger det likevel i møtet mellom leserens forventninger og tekstens struktur den selvbiografiske intensjonen som reduserer leserens mulighet til å foreta de personlige tolkninger av teksten. Når Stanley Fish i Doing what comes naturally hevder at "there is no distinction between what the text gives and what the reader supplies" (Fish 1989, s. 77), blir dette derfor et standpunkt som det er vanskelig å si seg enig i ved lesning av en selvbiografisk tekst, men også ved lesning av selvbiografiske tekster vil det ha betydning for forståelsen hvilke tolkningsfellesskap man tilhører. Forfatterens intensjoner med teksten er innebygget i dens retorikk, og det kan være urimelig å hevde at den først blir meningsbærende når den har vært utsatt for leserens tolkning. Jonathan Culler hevder at en litterær tekst får struktur og mening fordi den blir lest på en spesiell måte, fordi det potensiale som ligger i teksten blir virkeliggjort gjennom den teoretiske forhåndskunnskap om diskurs leseren tar i bruk mens han leser (Culler 1975). En slik forhåndskunnskap vil også få betydning ved lesing av selvbiografiske tekster. To identiske tekster kan således bli lest forskjellig avhengig av de forventninger til sjanger, struktur og innhold leseren møter teksten med.
Enhver retorisk strategi selvbiografien bruker for å overbevise oss om dens autentisitet, vil også kunne tas i bruk i den selvbiografiske roman, og som gjenstand for en tekstanalyse vil jeg hevde at det i liten grad er forskjell på de to. Forskjellen ligger i det samsvaret vi i selvbiografien finner mellom forfatter, forteller og hovedperson. I dette samsvaret legges grunnlaget for en lesemodus der den selvbiografiske teksten skaper spesielle forventninger til tekstens selvbiografiske intensjon. Disse forventningene vil resultere i at selvbiografiske tekster leses på bestemte måter. Dette er forfatteren bevisst på og tar hensyn til når han skriver sin fortelling. Forfatterens egen lesekompetanse kommer til nytte når han tar i bruk selvbiografiens mulighet til å gi den primære referenten, selvet, en realitet den i andre narrativer ikke vil inneha. I en lesning av selvbiografien skjer det en bevegelse hos leseren der han gjennom lesning av teksten får en kunnskap om selvet.
DISSOSIERT selvbiografien som sjangeR
Selvbiografier om multippel personlighet
I de selvbiografier jeg analyserer i denne oppgaven, gir forfatterne en omfattende beskrivelse av deres hensikt med teksten og presenterer således for leserne en forståelseshorisont de ønsker at teksten skal leses ut fra. Samtidig gjør de det tydelig at de er oppmerksomme på at fordommer og forforståelse vil prege lesningen og forståelsen av teksten. På tross av de føringene som ligger i den direkte henvendelsen fra forfatter til leser, kan det ikke være tvil om at resepsjonen av tekstene vil være svært individuell avhengig av de kognitive skjemaer leserne bærer med seg. Det sterke innholdet og de psykiatriske problemstillingene vil bli ulikt tolket avhengig både av grad av empati, kunnskap og interesse for tematikken. Kontroversen omkring lidelsen som omhandles, vil også i stor grad påvirke resepsjonen av tekstene.
Uansett hvor forskjellige og annerledes livshistorier kan være, vil konstruksjonen av selvet være forankret i felles kulturelle konvensjoner for hvordan et liv kan representeres. En historie om selvet vil inneholde og reflektere både individuelle og kulturelle aspekter ved livet. Gullestad peker på at det moderne selv i ulike sammenhenger vil gå inn i ulike roller og avhengig av situasjon ha forskjellige identiteter uten at det er en klar og tydelig sammenheng mellom rollene og identitetene. Identiteter og ulike selv varierer avhengig av en rekke sosiokulturelle forhold som kjønn, alder, etnisitet, sosial tilhørighet og livssituasjon generelt. ”Individuals with multiple relational identities are embedded within complex hierarchical relations or cultural difference and unequal power” (Gullestad,1996 s. 6).
Gusdorf beskriver selvbiografien som ”the mirror in which the individual reflects his own image” og mener at selvbiografien er et produkt av en typisk vestlig kultur og antropologi der det individuelle liv er enestående og verdifullt som bidrag til en felles kulturarv. (Olney 1980). Hvis selvbiografien er et speil som reflekterer forfatterens speilbilde, vil det måtte innebære en stor grad av innsikt og kunnskap om eget selv både på et bevisst og ubevisst plan. En slik definisjon vil stille krav til en innsikt om og overensstemmelse mellom selvet og identiteten på et indre og ytre plan som det er vanskelig å tro at de fleste besitter. Den innebærer også forventninger om at selvet kan speiles gjennom tekstliggjøring.
DISSOSIERT selvbiografien som sjangeR
Alle menneskers liv er en historie, sier James Olney (Olney 1996). Den historien pågår hele tiden og oppleves noen ganger sammenhengende, andre ganger forvirrende. Enhver selvbiografi vil gjenspeile dette. I blant vil sammenhengene være tydelige og forståelige, andre ganger vil fortellingen være vanskelig å konstruere både for forfatteren og for leseren.
Å forske i eget liv vil alltid være vanskelig . For en person med MPD/DID kan det virke som et umulig prosjekt. Forfatterne av selvbiografiene i denne oppgaven har ikke et speil som viser dem hvem de er. Deres speil viser ulike skyggebilder av fragmenterte selv som de gjennom mange år i terapi har blitt bedre kjent med. En konstruksjon av selvet, med alle de roller og identiteter en person ikler seg, vil alltid bli gjort ut fra en indre diskusjon og refleksiv bruk av tilgjengelige erfaringer og kunnskap om eget liv. Selvbiografier av personer med dissosiativ identitetsforstyrrelse beskriver et liv der minnene er mer fragmentert og der flere fortellerstemmer sammen skal fortelle en livshistorie de eier ulike deler av og som for andre deler av selvet ofte ikke er tilgjengelig. Gullestad undestreker også betydningen av kroppsfølelsen som en hjelp i en konstruksjon av selvet, men for personer med MPD/DID er avstanden til kroppen ofte stor og oppleves ikke som annet enn et felles tilholdssted for de ulike alterne.
De selvbiografiene jeg har valgt å analysere i denne oppgaven deler en felles tematikk og en erklært målsetting. Ved å belyse de deler av egne liv som omhandler deres lidelse, hva som har forårsaket den og hvordan det har vært å leve med den, har forfatterne ønsket å formidle kunnskap om og forståelse for en lidelse som er omstridt som diagnose og som det er spunnet mange myter rundt. Fordi lidelsen oppstår og utvikler seg i tidlig barndom, vil barndommen nødvendigvis få en sentral plass i den fortalte historie. Selvbiografier der det fokuseres på barndom og oppvekst, vil alltid være kompliserte i forhold til troverdighet. Ingen forfatter kan sette til side alle de erfaringer som er gjort gjennom et liv og dermed være i stand til å gå helt inn i barnets erfarings - og opplevelsesverden. Det vil således alltid måtte være et skille mellom livshistorier om barndom og barndommens erfaringer. Likevel kan man i menneskers rekonstruksjoner av sine liv, oppleve glimt av hvordan det erfares å være barn (Gullestad 1996). Men mens den voksne forteller både har avstand til opplevelsene og kanskje redskap til å analysere dem, lever barnet i hendelsene og har ikke den voksnes erfaringsverden. Det personer med MPD/DID kan ha en mulighet for å tekstliggjøre, er en direkte fortellerstemme fra barnets livsverden. DISSOSIERT selvbiografien som sjangeR
Beretningene om spesifikke opplevelser kan tilsynelatende være skrevet av det barnet som har erfaringen og som fortsatt opplever å være fanget i denne. Således vil disse beretningene ikke være tolket av det voksne selvet og i lys av de erfaringene som er gjort etter at hendelsen fant sted.
Gullestad beskriver identiteter, ikke som noe gitt, men som noe man oppnår gjennom forhandling og reflekterende bruk av tilgjengelige materiale om livshistorier. Hva individet blir, er avhengig av de rekonstruerende utfordringer man tar del i. Slik kan selvbiografien bli en selvmodellering i det moderne, sosiale liv. Selvrealisering inkluderer kroppen og denne må sees som en del av et handlingssystem, snarere enn som et passivt objekt. Jeg opplever at denne måten å se på selvbiografien som prosjekt, blir spesielt interessant i forhold til mennesker med multippel personlighet. Arbeidet fram mot en felles identitet handler nettopp om forhandling og reflekterende bruk av materiale som etter hvert blir tilgjengelig, og å inkludere kroppen som de ulike identiteter alle lever i, blir en viktig del av dette prosjektet.
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Kapittel 5 Valg av tekster
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Biografier og selvbiografier om multippel personlighet
I 1906 publiserte Morton Prince historien om Christine Beauchamp i boka The Dissociation of a Personality. Det tok femti år før den neste beskrivelsen av en person med diagnosen multippel personlighet kom ut i bokform. Vi har sett at The Three Faces of Eve da den ble publisert i 1957, fikk stor oppmerksomhet. Det samme gjaldt Sybil som ble publisert i 1973. Begge biografiene fikk betydning både for terapeuters og publikums holdning til multippel personlighet som lidelse. De ble bestselgere og senere filmatisert.
I 1981 ble to biografier som omhandlet multippel personlighet hos menn, publisert. Både Billy Milligan og Kenneth Bianchi brukte sin diagnose som en del av sitt forsvar i alvorlige kriminalsaker, noe som førte til en diskusjon om det etiske ansvar for egne handlinger hos personer med multippel personlighet. Både Milligans og Bianchis troverdighet har blitt trukket i tvil, og det foregår en diskusjon, også blant de mest kjente terapeuter innenfor dissosiative lidelser, om begges symptomer var et spill for å slippe å bli dømt (Ross 1997, North et. al 1993).
I`m Eve (1977), Chris Sizemores egen beretning om sitt liv, skrev hun sammen med sin kusine Elen Pittillo. When Rabbit Howls som ble utgitt i 1987 er således den første fortelling om multippel personlighet der forfatteren er sammenfallende med hovedpersonen. I likhet med The Three Faces of Eve og Sybil, ble When Rabbit Howls en bestselger som senere ble filmatisert.
Fram til 1990 ble det i USA publisert totalt nitten biografier og selvbiografier med multippel personlighet som tema (North et al. 1993). I løpet av 1990-tallet skjedde det en eksplosjon når det gjaldt antall utgivelser. Disse utgivelsene omfatter også biografier skrevet av pårørende om foreldre, barn og søsken. Blant en rekke selvbiografier finnes også en samling korttekster, Multiple Personality Disorder from the Inside Out (Cohen (ed) 1997) skrevet av 146 personer med diagnosen MPD/DID.
DISSOSIERT valg av tekster
Fire selvbiografier om multippel personlighet
De selvbiografier jeg ønsker å bruke som primærtekster, er alle skrevet i løpet av de siste tretten år med engelsk som originalspråk. De inkluderer den selvbiografien som anses for å være den første skrevet av en person med diagnosen multippel personlighetsforstyrrelse, When Rabbit Howls av Truddi Chase, publisert i 1987, og en av de siste, som har fått svært mye medieomtale i USA, First person Plural av Cameron West, publisert i 1999. First person Plural er en av de få selvbiografier med multippel personlighet som tema skrevet av en mann. Forfatteren tok en doktorgrad i psykologi etter at han fikk diagnosen DID, og boka har fått svært positiv omtale av fagpersoner som hevder at han oppnår å avmystifisere lidelsen og gir den et ansikt. De øvrige selvbiografiene i mitt utvalg er The Magic Daughter av Jane Phillips, som ble utgitt i 1995, og Silencing the Voices av Jean Darby Cline, publisert i 1997.
Som kriterier for selvbiografiene i utvalget har jeg satt at forfatternes diagnose MPD/DID skal være gitt av en psykiater eller klinisk psykolog, at forfatterne primært fokuserer på den situasjonen de befinner seg i som voksne, og at de beskriver en pasient/terapeut-relasjon. Forfatterne er alle tilsynelatende velfungerende, er yrkesaktive og har college/universitetsutdanning. Deres beskrivelse av den plass MPD/DID har i deres livssituasjon og deres bruk av begreper er således sammenlignbar. Selvbiografiene forteller alle om mennesker som fra fragmenterte minner om livet, prøver å konstruere en sammenhengende livshistorie. Selv om forfatterne i tematikken og motivasjonen for å skrive, har mye felles, viser tekstene at de har valgt å fortelle sine historier på til dels svært forskjellige måter. Mens When Rabbit Howls bruker elementer fra den fantastiske fortelling, er The Magic Daughter en tekst preget av forfatterens ønske om å presentere en stramt redigert og rasjonell tekst.
Det kunne vært ønskelig i lesningen av selvbiografiene å inkludere en selvbiografi skrevet på norsk. Jeg har vurdert Vannliljen av Hanne Dahl, publisert i 1999, men denne skiller seg fra bøkene i utvalget ved at den fokuserer på forfatterens traumatiske barndomsopplevelser og lidelsens opprinnelse, men ikke på den situasjonen forfatteren befinner seg i som voksen. Således er den i liten grad sammenlignbar med de andre tekstene. Jeg vil derimot bruke en anmeldelse av Vannliljen for å belyse deler av den diskusjonen om MPD/DID som foregår i det offentlige rom.
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Kapittel 6 Intensjon og motivasjon
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
I fire svært ulike selvbiografier forteller fire mennesker med diagnosen MPD/DID om sine erfaringer som bærere av lidelsen. For alle forfatterne er det viktig å forklare leserne hvorfor de har ønsket å fortelle sine egne historier om hvordan det oppleves å leve med multippel personlighet. I dette ligger et allmennmenneskelig behov for å konstruere, forstå og formidle fortellinger om eget liv som Dan P. Mc Adams i The stories we live by, Personal Myths and the Making of the Self beskriver slik:
If you want to know me, then you must know my story, for my story defines who I am. And if I want to know my self, to gain insight into the meaning of my own life, then I too must come to know my own story. (McAdams 1996, s.11).
Forfatterne av selvbiografiene beskriver alle dette behovet. Men fordi skottene mellom de ulike rollene er større enn hos de fleste andre mennesker, blir konstruksjonen vanskeligere. Fordi livet har vært så annerledes, blir behovet for å fortelle større.De ønsker både å integrere sine ulike identiteter og skape en mening av sitt eget liv.
McAdams mener at vi alle ønsker å konstruere en heroisk fortelling om selvet. I selvbiografiene om multippel personliget kan det synes som om både forfatternes evne til å overleve og deres vilje til å fortelle sin historie, er heroisk, men selv har de en annen holdning til sine liv. Skam og skyldfølelse over det som har skjedd, og angsten for å bli avslørt, har vært en viktig del av livet deres. For noen av dem er det slik ennå. Håpet om at deres historie kan bidra til en større innsikt og forståelse, er likevel større enn disse følelsene. Derfor håper de at leserne skal kunne la seg bevege, ikke til medlidenhet, men kanskje til undring og et ønske om å forstå. Forfatterne uttømmer med sine livshistorier verken fortellingene om lidelsen, feltet eller seg selv. Jo mer som sies, jo mer er det også som ikke blir sagt.
"The urge to tell"
Drivkraften i Jane Phillips selvbiografi The Magic Daughter beskriver hun som behovet for å fortelle. I en prolog forteller hun at boka begynte som et selvmordsbrev. Hun ønsket å etterlate seg et dokument som forklarte hvorfor hun ikke lenger kunne bære å være i live.
DISSOSIERT INTENSJON OG MOTIVASJON
Skriveprosessen tok lenger tid enn forventet, og interessen for prosjektet erstattet til dels behovet for å ta sitt eget liv. "There is another side, the urge to tell. And it is a powerful, mysterious, complex urge" (Phillips 1996 s. 11).
Phillips viser til at så mye allerede har vært skrevet. Fagfolk har beskrevet studier i patologi, noen kaldt og nøkternt, andre med større varme og forståelse. Det finnes case-beskrivelser og biografier, og det finnes selvbiografier som ofte fokuserer på barndommens grusomheter og veien fram til helbredelse. Alle disse tekstene har en plass i litteraturen om MPD, alle har de en funksjon, sier Phillips, men blant disse tekstene finnes det få som beskriver den daglige kamp i forhold til hverdagens trivialiteter, om å klare å velge klesplagg, bli enige om hva man skal spise, gi rom for at en må gå på jobb, om redselen for å bli avslørt, om konflikten mellom å leve åpent eller skjult.
Som professor i fransk litteratur mener Phillips at hun har et bevisst forhold til selvbiografien som sjanger. Hun understreker at hennes prosjekt ikke er ment som egenterapi. En tekst som skrives for at en selv skal føle seg bedre, har sin plass innenfor personlige dagbøker, sier hun. Hennes ønske har vært å formidle de tanker én person har gjort seg om hvordan det oppleves å leve som multippel. Phillips sammenligner sin situasjon med journalisten som plutselig oppdager at hun befinner seg i sentrum av en viktig historie. Den historien vil hun fortelle.
Truddi Chase hadde en klar målsetning da hun oppsøkte terapeuten som hun i boka kaller Stanley, men som i det virkelige liv er dr. philos Robert A. Phillips. Før hun begynte hos dr. Phillips hadde Chase stadige flashbacks som etter hvert gjorde henne sikker på at hun hadde vært utsatt for overgrep som barn. Hun oppsøkte biblioteket for å lese om seksuelle overgrep og oppdaget at de få bøkene som fantes om temaet var utlånt til barn. Hun visste av egen erfaring at mishandlede barn sjelden snakket om det de hadde vært utsatt for, og bestemte seg for at hun ville snakke der andre var tause. Hun ville at sannheten om slike overgrep skulle komme fram, uansett hva det ville koste henne selv. Et absolutt krav fra hennes side var derfor at det ble brukt videospiller gjennom alle terapitimene, og at disse båndene skulle gjøres tilgjengelig for studenter, behandlere og andre som kunne ha nytte av dem. Historien hennes skulle formidles for at andre skulle bli hørt, sett og trodd.
DISSOSIERT INTENSJON OG MOTIVASJON
Samtidig som Chase gikk i terapi, skrev hun selv en detaljert journal basert på de ulike identitetenes opplevelser i og utenfor terapirommet. Hun så også selv på videoopptakene. Tidlig i terapien bestemte hun seg for å gi ut en bok om sine egne opplevelser.
Jean Darby Cline lette etter svar i bøker, artikler og filmer da hun fikk diagnosen DID. "Literature on this condition portrayed people living bizarre, dysfunctional lives. It was difficult for me to relate to the abnormal behaviour" (Cline 1997, s. xv). Etter som hun selv ble friskere, beskriver hun at hun kjente et behov for å bidra til å endre samfunnets syn ved å fortelle at de fleste med lidelsen lever relativt normale liv der de både klarer å arbeide og å fungere i det daglige. Cline opplevde at det var terapeutene og forskerne, men sjelden bærerne av lidelsen, som kom til orde med sine historier. Hun ønsket å beskrive den hverdagen man lever i som multippel. For at leserne skulle forstå opprinnelsen til lidelsen og dens fragmentering av selvet, beskriver hun også episoder fra sin barndom som hun mener kan gi innsikt og forståelse.
West hevder at pasienter med DID i gjennomsnitt befinner seg sju år innenfor psykiatrisk behandling, gjerne med flere feildiagnoser og feilmedisinering før deres virkelige lidelse blir oppdaget, rett og slett fordi kunnskapen om lidelsen er så dårlig at diagnostikere ikke gjenkjenner symptomene. West utdannet seg til psykolog etter at han ble diagnostisert med DID og skrev sin doktoravhandling om dissosiative lidelser og den personlige erfaring. Han sier at "having DID is for many people a very lonely thing. If this book reaches some people whose experiences resonate with mine and gives them a sense that they are not alone, that there is hope, then I will have achieved one of my goals" (West 1999, s. 350). West sier at hans andre mål er at hans selvbiografi skal gi behandlere en større innsikt i DID og dens symptomer, slik at flere pasienter kan få hjelp.
En felles målsetning
Vi ser at forfatterne har et felles mål. De ønsker å formidle sine egne erfaringer slik at både pasienter, pårørende, sosialarbeidere, det psykiatriske fagmiljøet og allmennheten generelt skal få en større forståelse for lidelsen, dens årsaker, symptomer og utfordringer. Ved å klare å fortelle en sammenhengende historie, ved å skape orden i et kaos, forteller forfatterne også at det gjennom behandling og egeninnsats er mulig å bli bedre.
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Kapittel 6 Selvbiografiens verbaliseringer - retorikk og autoritet
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Hensikten med å skrive selvbiografiene har vi sett som et ønske om å fortelle. Hensikten med lesningen av selvbiografiene i denne oppgaven, er på bakgrunn av historiene og diskursen å finne ut noe vi i forveien ikke vet. For at vi skal la oss overbevise, må forfatterne formidle sine erfaringer på en måte som gjør at vi tror på dem.
For at forfatterne skal oppnå den målsetting de har satt seg, blir det viktig å skape troverdighet og gi autoritet til de historiene de hevder er beretninger om en levd virkelighet, og vi må som lesere tro på fortellingenes autentisitet. Forfatterne skal fortelle sine lesere en historie, som leserne på grunn av dens innhold helst ikke vil tro på, og de skal gjøre det ved hjelp av en diskurs som både gir troverdighet til deres subjektive fortelling og autoritet til dem selv som forfattere.
De narrativer om livshistorier vi møter i selvbiografiene, har et innhold som kan være sjokkerende og vanskelig å relatere til. Noen av de grusomhetene vi leser om, er barnemishandling så grotesk at vi ikke vil at den skal være sann. Samtidig vet vi at vi med noen tastetrykk på vår egen pc kan finne tusenvis av fotografier av barn som utsettes for grove seksuelle overgrep, og vi vet at det er faktiske barn det tas bilder av og faktiske mennesker som fotograferer, distribuerer, kjøper og i siste instans, har glede av, disse bildene. Således har vi kunnskap om at seksuelle overgrep mot barn er en realitet.
At leserne kan komme til å møte dem med den samme skepsis de har erfart at finnes i samfunnet, er holdninger forfatterne av selvbiografiene er godt kjent med. Gjennom sine fortellinger skal de overbevise en leser som ofte er fylt av motforestillinger, om at deres tekst beskriver livet slik de faktisk opplevde det.
Forfatterne hevder at de ønsker å gi et så sant og nyansert bilde som mulig av sine personlige historier om multippel personlighet. Noe av det viktigste i en slik diskurs er å formidle til leseren en indre logikk og sammenheng som gir leseren en opplevelse av å forstå det som skjer og den kjede av hendelser som holder historien sammen.
DISSOSIERT SELVBIOGRAFIENS VERBALISERINGER- RETORIKK OG AUTORITET
Dette er ikke lett når historiene som fortelles ikke er erfart av et samlet selv. Fortellerstemmene er flere, og de ulike alterne kommer til orde med sine deler av en samlet historie.
Forholdet mellom det bevisste og det ubevisste, mellom innsiden og utsiden utfordrer både de sosiale og litterære konvensjoner. I selvbiografier der fortellerne ikke er del av et samlet selv, blir det enda vanskeligere å plassere jeget som en autoritet i teksten. Subjektet i en selvbiografi vil alltid være sitt eget objekt, men i denne type selvbiografier er både subjektene og objektene mange, og deres kunnskap om hverandre varierer. Forfatteren som person har ikke objektiv kunnskap verken om subjektene eller objektene. Ofte tilegner han seg denne kunnskapen mens han skriver.
For at en tekst skal fylle de ulike kravene til en selvbiografi, ser Lejeune det som et absolutt krav at forfatter, forteller og hovedperson er identiske. Selvbiografiene vi møter i denne oppgaven oppfyller alle dette kravet. Den fysiske forfatter er identisk med de ulike identitetene som til sammen forteller sin egen livshistorie. Ingen av forfatterne hevder at de er mer enn en person. Likevel kan deres selv være så splittet at det både for forfatteren og for leseren føles som om flere personer har skrevet historien sammen.
Noen ganger fortelles den samme hendelsen fra forskjellige synsvinkler der den er erfart av altere med ulik oppfatning av virkeligheten.
Because various selves were often present at, or aware of, any given event, each had its own take, opinion, or slice of memory, each had a vested interest in being heard, and none had much interest in whether their view matched the view of any other part in the system. (Phillips 1996 s. xiii).
Slik møter leserne kjernen i hvordan det er å leve med multippel personlighet. Det finnes ikke én sannhet, ikke en virkelighet. Desto mer autentisk formidlingen av lidelsens splittelse blir i diskursen, jo større blir troverdigheten, men jo mindre blir autoriteten. I denne motsetningen må troverdigheten og autoriteten møtes i en retorikk der troverdigheten opprettholdes av de ulike fortellerstemmers opplevelser og autoriteten av de omstendigheter som gjør det mulig for fortellerstemmene å kommer til orde. Således blir den terapeutiske samtalen en viktig del av selvbiografiens retorikk. DISSOSIERT SELVBIOGRAFIENS VERBALISERINGER- RETORIKK OG AUTORITET
I det terapeutiske rom finner de ulike identiteter den trygghet de trenger for å komme fram og fortelle sin historie, og gjennom skildringen av den terapeutiske samtalen, tar vi som lesere del i den prosessen som skaper en logisk og sammenhengende historie av identitetene og minnene som tidligere ikke fantes i et samlet selv.
Det spesielle temaet disse selvbiografiene behandler, gjør at enkelte av forfatterne ønsker å foreta en anonymisering av enkeltpersoner og å gjøre endringer i faktiske hendelser slik at de ikke vil kunne gjenkjennes.
Since exposing my family in the pages of this book would only cause more anguish, I have changed many external facts. Names, events, characters and identities have been disguised, combined or altered altogether. What has not been changed are the details and workings of my disorder. I have written as forthrightly as possible about the odd disjointedness of living as a multiple in a world of "ordinaries." (Phillips 1996 Author`s Note).
Forfatterne kommer i konflikt mellom det private som må skjermes og kravet til selvbiografien som sjanger. For alle gjelder at det er de mest private detaljene i et liv som har ført til den lidelsen de vil fortelle om. Her tar forfatterne ulike valg. Mens Jane Phillips skriver under pseudonym og endrer de elementer av historien som kan identifisere henne, og Truddi Chase bare endrer navnet på sin datter, foretar Cameron West ingen av disse grepene, men beskriver at han fullfører sin doktorgrad om multippel personlighet og de personlige erfaringene, og bruker årene etter utgivelsen til å reise rundt i USA og informere om lidelsen.
Liksom livet leves i kulturelle sammenhenger, fortelles livshistorier med utgangspunkt i de konvensjoner, verdibegreper og ideer som disse sammenhengene tilbyr. (Gullestad 1996 (2)) Forfatterne velger å fortelle sine historier på ulike måter, både ut fra deres forhold til seg selv og den historien de skal fortelle, deres forventninger til leseren og den bevisste og ubevisste holdning de har til hvordan man konstruerer en selvbiografisk fortelling.
Min prest er mitt vitne
I Silencing the Voices møter leseren tre klart definerte fortellerstemmer som ved hjelp av sine minner og opplevelser sammen konstruerer en sammenhengende livshistorie. I den første delen av boka møter leseren Jean og Jody som to separate identiteter. DISSOSIERT SELVBIOGRAFIENS VERBALISERINGER- RETORIKK OG AUTORITET
Etter at de har integrert og representerer en felles fortellerstemme, møter de sammen barnealteret JD som ved hjelp av sine fortellinger og gjenopplevelser av barndommens traumer gjør det mulig å inkludere disse opplevelsene i den livshistorien leseren blir fortalt.
Jean Derby Clines fortelling starter i terapirommet hos psykiateren Jack Reiter. Veien dit beskriver hun som lang og preget av en voldelig oppvekst, en voldelig ektemann og et voksenliv med stadige innleggelser i psykiatriske sykehus. Cline opplever stadige flashbacks der hun ser seg selv som liten, redd og hjelpeløs, og hun forteller at et tilbakevendende problem er at hun gjentagne ganger har opplevet å befinne seg i situasjoner uten å huske hva som har brakt henne inn i dem:
I found myself in downtown Chicago, wandering around the streets as everything was closing up. I thought I was going to be attacked and ended up screaming and the police carted me back to the hospital. It`s still pretty confusing (Cline 1997, s.36).
Jean kan ikke forklare denne hendelsen, men når hennes alter Jody overtar fortellerstemmen, blir leseren innviet i de mange historier Jean ikke husker. Jody forteller at når Jean ikke skjønner hvorfor en kollega tilsynelatende tror han har et intimt forhold til henne, da er det Jody som har innledet forholdet. Når Jean forteller at "I had the eerie feeling that I knew him better than I should, but I wasn`t sure why I dreamed about him being in bed with me," skildrer Jody hva som faktisk skjedde og forteller: "We stripped down and were into a touching session. (…) Then I got the idea that it would be fun to see what would happen if Jean found herself there. (…) So I gave her control. (…) She totally freaked out" (ibid s.105).
Leseren møter to fortellerstemmer som skildrer samme hendelse som to ulike opplevelser. Mens Jean er gift, trofast, har tre døtre, en ansvarsfull stilling innen programmering og er ivrig med i menighetsarbeidet opplever Jody seg som ugift, barnløs, på leting etter en kjæreste og har ingen kunnskap om Jeans arbeidsfelt.
Den store detaljrikdommen i Silencing the Voices er med på å gi troverdighet til forfatteren og autentisitet til historiene som fortelles. Som lesere får vi en opplevelse at det nærmest er maktpåliggende for Cline å fortelle hele historien i detalj.
DISSOSIERT SELVBIOGRAFIENS VERBALISERINGER- RETORIKK OG AUTORITET
Alle enkeltheter skal med, alle sammenhenger forklares i håp om at leseren skal forstå og tro på hennes historie. Selv viser hun at hun hadde store problemer med å tro at diagnosen var riktig den dagen hun fikk den og sier:
Was I more than one person? I searched back, looking for a clue. I had found myself in strange places and not known how or why. Did "the other" person take me there and give me back "control”? How was that possible and why wouldn´t I know? I needed help" ( ibid, s.118-119)
Cline forteller at hun ikke har noen kunnskap om lidelsen MPD/DID den dagen hun selv blir diagnostisert av sin psykiater og at hun opplever det som umulig å tro at hun har en annen identitet som er til stede i terapitimene. Fordi hennes egen bevissthet ikke er tilstede når hennes alter Jody har kontrollen, ønsker hun et nøytralt vitne som kan fortelle henne hva som skjer. Hun oppsøker presten i menigheten, som hun har stor tillit til, og ber ham om å bli med henne til en terapitime. Etter å ha møtt Jody, bekrefter presten det psykiateren har fortalt henne:
Jody is so different from you, it´s striking. I was a bit shocked at first in the office, but in the car home I could tell she´d been very angry with the doctor. She´s real all right, and as Jack says, you´ll have to accept her existence (ibid, s.129).
Jean forteller at selv om presten vil være en støtte i kampen fremover, er heller ikke hans bekreftelse nok for henne. Også søsteren Sandra må være et vitne for at hun skal tro at det hun opplever er sant. Angsten for at Sandra skal tro at det hele er et spill, er stor: "What if Sandra didn´t believe me? I needed her. Who else did I have? Pastor Dave had believed what he saw and heard, but Sandra and I had been soul mates through so much" (ibid, s.133).
I møtet med Jody kjenner Sandra igjen lekekameraten fra barndommen. De deler minner og opplevelser Jean ikke har, og leseren får vite at heller ikke Sandra er i tvil om at Jean og Jody er to ulike identiteter som begge har vært til stede så lenge hun kan huske. Cline forteller at dette møtet blir vendepunktet som gjorde det mulig for henne å akseptere diagnosen og å begynne arbeidet mot en integrering og et samlet selv.
DISSOSIERT SELVBIOGRAFIENS VERBALISERINGER- RETORIKK OG AUTORITET
For leseren blir Silencing the Voices som et puslespill, der det er absolutt påkrevet for forfatteren at alle bitene passer sammen og at det bildet som trer fram speiler virkeligheten. Som lesere vet vi at en så samlet livshistorie er umulig å konstruere selv for et menneske som opplever å ha sine minner intakt. Likevel skjønner vi at forfatterens behov for å gi et sant bilde av en lidelse som blir møtt med mye skepsis, er så stort at hun kjenner at hun ikke bare skal fortelle, men også må bevise. Som en del av denne bevisførselen har Jack Reiter, psykiateren som behandlet Jean Darby Cline, skrevet et forord der han bekrefter Clines fortelling, og Clines mann, som giftet seg med den integrerte Jean/Jody, avslutter boka med å fortelle om sitt forhold til henne og alteret JD.
Du ligner på Jane
Phillips forteller at hun i arbeidet med sin selvbiografi foretok en rekke valg. Hensynet til leserens mulighet til å finne sammenheng og logikk i historien, var viktigere enn at alle alterne fikk fortelle sin spesielle historie. Således blir leserne en strukturerende instans i fortellingen.
Det er en stram organisering av stoffet Phillips foretar. Bare den del av hennes livshistorie som har direkte sammenheng med hennes lidelse, blir fortalt. Hun har ikke noe ønske om å overvelde leseren med traumatiske minner fra barndommen. Hun forteller tilstrekkelig til at leseren gis mulighet til å skjønne hvordan og hvorfor hun dissosierte.
Phillips erfarte et problem alle multiple deler; det problematiske i å skape en kronologisk orden i et fragmentert liv. ”Chronology?” I wailed to my therapist. ”I haven‘t had a chronological thought in my life” (Phillips 1996 s xii). Gjentagelsene sto i kø, historiene ble fortalt på nytt og på nytt. De ulike identitetene eide hver sin lille del av livshistorien, og alle var redde for at deres stemme ikke skulle komme til orde. I det samarbeidet som oppsto, startet også integreringen.
Fra en samtale med Janes terapeut, leser vi:
”Does that mean the book is in order?”
“Yes, damn it, ”I said.
“And just think – you left out ninety percent of the horror stories.”
Dizziness washed over me. I put my head down between my knees. “Thanks a lot,”
I muttered. “I needed the reminder" (ibid s. xii).
DISSOSIERT SELVBIOGRAFIENS VERBALISERINGER- RETORIKK OG AUTORITET
I denne dialogen ser vi at Phillips selv er overrasket over at hun har klart å skape en kronologi i sin historie, og terapeuten gir oss en bekreftelse på at omfanget av de traumatiske barndomsopplevelsene Phillips har hatt, langt har overgått de vi møter i teksten. Således forstår vi at hennes målsetning ikke har vært et ønske om å skrive en bok om en traumatisk barndom, men om den lidelsen barndommens traumer forårsaket. Vi ser også at hennes egen kunnskap om hvor traumatisk barndommen egentlig var, fortsatt gjør henne svimmel. Således gir terapeutens reaksjon teksten autentisitet og autoritet men hennes eget forhold til sin historie bidrar til å gi den troverdighet.
For ytterligere å bekrefte minnenes autentisitet, beskriver Phillips at familien ga henne en rekke bekreftelser på at opplevelsene hun husker er i overensstemmelse med virkeligheten. Den yngste broren var villig til å snakke med henne om det som skjedde i barndommen og moren bekreftet, ”or silently accepted, at least part of my history” (ibid, s.32).
Gjennom skildringer av en rekke opplevelser fra barndom og ungdom blir leseren fortalt at Janes ulike identiteter har presentert seg selv for omverdenen gjennom en rekke år:
I remembered that, as a student at a large university, I supposedly had a double. All my apartment mates had seen her and, assuming it was me, had spoken to her, but my supposed double had no idea who they were. According to my roomates, she wore the exact same hiking boots, carried the ecact same book bag, and owned exactly the same watch as I did. "It`s so weird," they would say, and I would shrug and nod (ibid, s.42).
Mens Jane som ung student ikke tilla slike episoder noen betydning, forteller hun at de får en annen betydning for henne når hun som voksen erkjenner at hun har en dissosiativ lidelse.
Også hos Phillips møter vi en kunnskap om samfunnets holdning til MPD/DID som lidelse. Phillips beskriver at den diskursen som tviler på sannhetsinnholdet i gjenerobrede minner, kunne ha hindret henne i å akseptere at hennes egne minner var sanne og sier:
Were I entering therapy now, when some writers have begun to challenge the accuracy of childhood memories, I can only imagine that I would have latched onto their arguments with terrific, if dangerous, relief (ibid, s. 31)
DISSOSIERT SELVBIOGRAFIENS VERBALISERINGER- RETORIKK OG AUTORITET
Phillips beskriver på den ene side at hun gjerne skulle ha sluppet å vite om de overgrep hun har vært utsatt for. På den annen side opplever hun at den lettelsen hun kunne ha følt ved å ikke tro på minnenes autentisitet, ville ha vært farlig for henne. Uten dem ville hun ikke ha funnet veien til et mer samlet selv.
Phillips understreker at det er viktig for henne at hennes lidelse ikke blir hennes identitet.
Hun opplever at den fascinasjonen enkelte med diagnosen blir møtt med, kan gjør det vanskelig for dem å bevare sin integritet og verdighet og ser det som problematisk at "so many people in these years of the "recovery" movement, seem to wear a diagnosis like a name tag" (ibid, s. 10) En slik uttalt holdning er med på å gi autoritet til forfatterens egen tekst.
Møt min kone
First Person Plural er en av de få selvbiografiene om multippel personlighet som er skrevet av en mann. Boka er skrevet i første person entall der Cameron West beholder fortellerstemmen og alterne kommer til orde gjennom en rekke dialoger der de snakker med terapeutene og med Cameron Wests kone, Rikki. I omtalen av seg selv som vertsperson i boka, bruker Cameron West navneforkortelsen Cam. En oversikt beskriver Cams 24 altere, deres alder og funksjoner. For leseren blir denne oversikten hensiktsmessig både for å kunne følge fortellingen, men også som et middel til å forstå alternes funksjon i Cams liv.
Cameron Wests selvbiografi er inndelt i tre deler der vi i den første delen møter familien West i New England og blir kjent med Cam og alterne i deres psykiske bolig, "The Sad Hotel." I alternes samtaler med Cams kone, Rikki, blir leseren kjent med deres funksjoner, minner og opplevelser. Rikki blir både en deltaker og en observatør i Cams liv og også den som prøver å forstå samspillet mellom alterne og Cam:
Ver-ry good," Rikki said, pulling a chair next to Clay. She wondered what Arly would say next. "Clay," she began cheerfully. The person you saw in the mirror is Cam. He`s you, all grown up." (…) "Clay nodded sadly. "Y-yeah," he whispered, and a single tear trickled down his cheek. Rikki caught it with her knuckle. "Yeah," she said softly, her hand on his shoulder. "Would it be all right if I gave you a hug?" (West 1999, s. 107).
DISSOSIERT SELVBIOGRAFIENS VERBALISERINGER- RETORIKK OG AUTORITET
I bokas andre del har familien West flyttet til California der savnet av terapeuten Arly Morelli bidrar til å gjøre livet vanskeligere både for Cam, alterne og Rikki. West forteller at "once more I was falling into the angry engine of madness" (ibid s.177). Etter at et av alterne har prøvd å ta livet av den felles kroppen, blir Cameron West innlagt på en psykiatrisk avdeling som spesialiserer seg på dissosiative lidelser. Her møter leserne en rekke pasienter og deres altere, og samhandlingen dem imellom beskrives med en ømhet, humor og innsikt som bidrar til å gi fortellingen både troverdighet og autentisitet. I tredje del av boka forteller Cameron West hvordan han etter langvarig terapi og flere sykehusinnleggelser til slutt klarer å godta den diagnosen han har fått og aktivt jobbe for å bli bedre. Han sier:
It´s a rake. I call it Denial´s Rake. And it´s been dragged across my body, screeching its hideous tune, practically every waking and sleeping moment since I was half Kyle´s age. Denial about what happended to me, denial about the people who hurt me, and denial about being a multiple. I´ve spent too long covering my ears and screaming" (ibid, s. 346).
Cameron Wests egen motstand er så sterk at leseren, når han legger fra seg sin "denial´s rake", kjenner at det var på tide. En medvirkende årsak til dette er leserens identifikasjon med Rikki og hennes blikk på Cam.
Fokuset i First Person Plural er i stor grad rettet mot hvordan det er å leve i en kjernefamilie der et av medlemmene har multippel personlighet med altere som svitsjer uten kontroll Beskrivelsen av det sterke samholdet og kjærligheten i forholdet mellom Cam og Rikki bidrar til at leseren i liten grad er i tvil om at det som beskrives er sannheten slik den oppleves.
I likhet med Cline og Phillips kommenterer også West den skeptiske holdning til MPD/DID som finnes i deler av samfunnet. Han understreker at alle som er berørt av DID, må forholde seg til "the fundamentally illusive nature of memory, because memory, or the lack of it, is an integral component of this condition" (ibid, s, 350).
West understreker også at det sikkert finnes dårlige terapeuter som feildiagnostiserer og personer som har latt som om de har hatt lidelsen for å oppnå egne fordeler.
DISSOSIERT SELVBIOGRAFIENS VERBALISERINGER- RETORIKK OG AUTORITET
I stedet for å fokusere på disse tilfellene ber West leserne huske fabelen om gutten som ropte ulv og sier: "That fable would have had a much happier ending if only the people had paid attention to what really mattered: the boy was crying" (ibid, s. 351).
En avgjørelse er tatt, - vi kaller deg Stanley
Rammen rundt Truddi Chase og troppenes fortelling er den terapeutiske relasjonen med dr. philos Robert A. Phillips jr. I bokas innledning forteller han hvordan han opplevde relasjonen mellom ham selv og kvinnen Truddi Chase, og han beskriver multippel personlighet som lidelse og den prosessen hans pasient gikk gjennom. Terapien og skrivingen av selvbiografien er begge deler veier mot et felles mål, å skape orden i det kaos det er å leve et fragmentert liv.
Om dr. Phillips, bokas Stanley, vet vi at han i sitt tidligere arbeid spesielt hadde fokusert på familier, og han hadde utviklet et behandlingsopplegg for mannlige overgripere. En stor del av hans informanter var derfor menn som hadde misbrukt sine egne barn seksuelt. Hans bakgrunn er med på å gi ham troverdighet i lesernes møte med ham.
Bortsett fra innledningen og epilogen som er skrevet dr. Phillips, er When Rabbit Howls skrevet i tredje person entall av Truddi Chase og troppene. Truddi Chase er Kvinnen, den fysiske person, og troppemedlemmene de ulike fragmenterte selvene eller deler av selvet som til sammen utgjør kvinnen som person. Forfatteren velger et ståsted der hun som en omniscient/ allvitende forteller kan beskrive alle sider ved den prosessen som skaper orden i kaoset.
Truddi Chase og troppene forteller at de har skrevet When Rabbit Howls i en halvdokumentarisk stil fordi de mener at den slik best kan reflektere deres opplevelser innen den prosess som personlighetsspaltning er. Tredje person entall ble valgt fordi ingen av troppemedlemmene husker alt om mishandlingen men bærer på ulike minner som til sammen danner et hele. De hevder at kvinnen som kaller seg Truddi Chase og som hadde som oppgave å presentere dem utad, husket minst av alle. Ved å bruke tredjepersonsformen skapes en avstand og en objektivitet til den historien som fortelles.
DISSOSIERT SELVBIOGRAFIENS VERBALISERINGER- RETORIKK OG AUTORITET
På den ene siden er When Rabbit Howls en selvbiografi om et liv verken forfatteren, fortelleren eller hovedpersonen har oversikt over. Samtidig er det en selvbiografi der et helt liv avdekkes gjennom et samarbeid mellom en rekke fortellerinstanser som til sammen utgjør en person. Fortellerstemmen beveger seg umerkelig mellom de ulike fragmentene, bare unntaksvis identifiserbare for leseren.
Synsvinkelen flytter seg mellom de ulike troppemedlemmene, kvinnen som et opplevende jeg, psykoterapeuten Stanley og de ulike personenene Truddi Chase møter. Den livsverden Chase beskriver er kaotisk, fragmentert og uten sammenheng i tid og rom Gjennom å være tilstede i sanseverdenen ikke bare til Chase og troppemedlemmene, men også i forhold
til terapeuten Stanley og de ulike personer eller instanser som kommer i kontakt med
Truddi Chase, kan leseren danne seg et helhetlig bilde av hennes livshistorie.
Som lesere befinner vi oss i en historie som kan sammenlignes med en spiral. Mellom Chase og Stanley foregår det en dialog, der vi gjennom å følge vekselvirkningen i intern og ekstern fokalisering mellom aktørene blir deltakere i en innsikt som endres og utvides og inkluderer stadig større deler av et glemt liv.
I boka strekker handlingen seg over ni måneder, mens den i virkeligheten omfatter fire år av behandlingen hos psykoterapeuten dr. Phillips. Grunnlaget for å kunne skrive boka, beskriver troppene slik:
We, the Troops, have written this book as a selfimposed part of our therapy process. It is the factual documentation taken literary from our daily journals, our combined recall which we tape-recorded, and our sessions which were videotaped. Thanks to the Recorder, a Troop member with almost "photographic" conversational recall, the book reflects those occasions when we could not take notes or tape-record: the interactions between ourselves and Dr. Phillips, his students, other incest victims, other multiples, members of the Montgomery County (Maryland) Police Youth Division, the Maryland State Attorney´s Office, members of the D. C. Children´s Hospital and Prince Georges County (Maryland) Hospital staff, Protective Services workers; mothers of victims and a number of offenders themselves (Chase, 1990 s.xxv).
I dette grunnlagsmaterialet nevner forfatteren både båndopptak, videoopptak og en rekke statlige instanser som vi senere møter i teksten. Ved å identifisere dem, gir hun også en økt troverdighet og autentisitet til historien som fortelles.
DISSOSIERT SELVBIOGRAFIENS VERBALISERINGER- RETORIKK OG AUTORITET
Hun skaper en forventning om etterrettelighet og bekrefter den kontrakt hun har inngått med leseren. Samtidig introduserer hun en fragmentert del av selvet som har fotografisk hukommelse. Dette er kanskje leserens første møte med en instans som både kan vekke skeptikeren i ham, og også hans undring i forhold til den historien som skal fortelles.
Gjennom den kontrakt Truddi Chase og troppene inngår med leseren i forordet til boka, har vi forventninger om å lese en sann historie, der bokas forfatter, forteller og hovedperson representerer den samme personen. Som lesere kan vi inngå en gjensidig kontrakt. Ved å være tilstede i vår egen sanseverden mens vi leser, vil vi kunne bli deltakere i historien .
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Kapittel 8 Selvenes samliv
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Marianne Gullestad hevder at modernitetens sosiale differensiering innebærer en mulighet til å distansere seg fra rollene slik at et menneske kan være noe mer enn de rollene det spiller. Hun ser ikke rolledistanse som et hinder til å utvikle personlighet og selvfølelse. Tvert i mot sier hun at rolledistansen fremmer enkelte former for bevissthet om selvet ved å skape et rom som gjør det mulig for individet å innta og tilegne seg roller fremfor bare å befinne seg i dem. Gullestad ser selvet som "en vedvarende prosess for å bringe sammen individets mange erfaringer og opplevelser" (Gullestad 1996 (2) s. 25). I avstanden fra rollene kan det individuelle selvbildet og mangfoldige identiteter utvikle seg
For mennesker med dissosiative lidelser har muligheten til å innta og tilegne seg roller og identiteter vært en måte å overleve på. Deres spesielle situasjon er den store avstanden til disse rollene og identitetene som ofte ikke har hatt noen møtesteder eller kunnskap om hverandre. Uten interaksjon mellom dem har de ikke kunnet ta i bruk erfaringer og kunnskaper tilegnet seg av andre roller og identiteter. De er alle bærere av en spesiell funksjon avspaltet fra andre funksjoner. Noen av identitetene fungerer som fragmenter, andre som mer selvstendige identiteter. I selvbiografiene ser vi at noen av disse avspaltede delene av selvet kan bli som sterotypier i et rollespill i stedet for deltagere i interaksjon og et aktivt samspill.
Jean, Jody og JD
I Silencing the Voices snakker de ulike alterne direkte til leseren og opptrer med hver sin fortellerstemme. Vertspersonen er Jean, og det er hun som møter til terapi de første gangene. Det er også Jean som opplever å være gift og mor til tre døtre. Jean har ingen kunnskap om at det finnes deler av selvet hun har spaltet bort.
Første gang leseren møter Jeans alter Jody, er hun på vei til en terapitime. Jody snakker i teksten direkte til leseren. Når Jody i første setning omtaler Jean i tredje person, forstår leseren at fortellerstemmen ikke lenger er Jeans.
DISSOSIERT SELVENES SAMLIV
Jean hadn´t seen Jack for quite some time, but she was due here today. I sat in the car outside the office. Could I pull it off? Would he think I was Jean? If only I could remember more of what she did here. I knew I shouldn´t be doing this, but I had to know what they had in mind for me (Cline 1997 s. 79).
Leseren møter en Jody som forteller at hun er engstelig fordi hun ikke har innflytelse over det som skjer i terapien, og hun ønsker derfor å ta kontrollen før en terapitime. Jody forteller at hun har noe kunnskap om hva som foregår i terapirommet, men at hun husker for lite. Hun vet ikke hvilken stol Jean bruker i terapirommet og føler fort at hun har satt seg i feil stol.
"Well, how have you been?" he asked.
I gathered my coat close around me as I replied meekly, "Oh, okay, I guess." I tried to sound like her - what did she usually say?
"So what´s been happening this week?"
This week, this week, where had I been? My mind fought for an answer (ibid, s. 80).
Jody beskriver at hun kjenner Jean godt nok til å prøve å illudere henne, men leseren får vite at hun ikke har tilstrekkelig fellesminne til å kunne rekonstruere hva som har skjedd i løpet av uken. Allerede etter få minutter spør Dr. Reiter henne om hvem hun er.
"I´m Jody."
"Where is Jean?"
"I don´t know. Off somewhere, Maybe she´s asleep." I didn´t know what to tell him.
"When are you Jody and when are you Jean?" He seemed fascinated.
I blurted out my confession. "I don´t know. Sometimes I get control, and when I do, I try not to give it up" (ibid, s. 81).
For første gang presenterer Jody seg for et annet menneske som en separat del av Jean. Selv om Jody har kunnskap om at både hun og Jean er deler av samme person, en kunnskap Jean ikke deler, forteller Jody at hun ikke vet hvor Jean befinner seg når Jody har kontroll over kroppen og nærværet. Jody har aldri tidligere opplevd å bli avslørt og spør hvordan han skjønte at hun ikke var Jean.
"I didn´t think about what I would need to say. Is that how you figured I wasn´t Jean?”
“No,” he answered, his smile softening. “It was a lot of different things. Your hair is combed differently. You sit differently. Your facial expressions and your hand movements are different. You don´t talk like Jean and you don´t act like Jean.”
I felt defensive. I had always been successful (ibid, s.81).
DISSOSIERT SELVENES SAMLIV
I Silencing the Voices beskrives to voksne altere som ivaretar ulike deler av en personlighet. Mens Jean beskrives som pliktoppfyllende og sjenert, er Jody tøffere og mer utadvendt. Både som barn og voksne har Jean og Jody ivaretatt ulike roller. Jeans søster, Sandra, beskriver hvordan hun når hun ser tilbake på barndommen, opplevde denne rollefordelingen.
I think seeing you and Jean as separate entities helps me understand some of what happened back then. Jeans seems so obedient and responsible and you seem, so ... so free." (…)"You say you were bad influence, but what I remember is that you spiced up our lives, gave us the laughter." (ibid, s.136).
Jean forteller hvordan hun ble straffet når Jody og Sandra gjorde ugagn. Da de var barn, trodde hun at hun beskyttet Sandra mot farens straff, men innser nå at Sandra hadde vært for liten til å utføre disse påfunnene alene. Jean og Jody har tatt rollene de hadde som barn med seg inn i voksen alder. Leseren møter Jean som omsorgsgiveren, moren og hustruen mens det er Jodys rolle å overleve og bevare en integritet. Forskjellen mellom denne rollefordelingen og den vi møter i McAdams og Gullestads beskrivelser av hvordan mennesker fungerer, er ikke at de representerer ulike aspekter av en personlighet, men at Jean har levd uten kunnskap om Jodys eksistens og har hukommelsestap for de periodene Jody er til stede.
Jody forteller at hun vet at hun ofte har gjort Jeans liv vanskelig. Til gjengjeld mener hun at Jean har gjort hennes liv umulig. Jody forteller at det er en komplisert situasjon å leve i et ekteskap med en mann hun forakter. Mens Jean underkaster seg Hank, møter leseren hos Jody en kvinne som kjemper for sin frihet og ønsker å skilles. Jody oppsøker en skilsmisseadvokat for å ordne dette og prøver å forklare situasjonen:
"The truth of the matter is this. Jean married Hank. I didn´t. It´s Jean that is going to have to divorce Hank. I don´t know how the court would handle this at all."
"Why the hell tell the court? They don´t recognize a singular physical being as being married and not married at the same time. All you need to do is sign the papers" (ibid, s.154).
Forfatteren konfronteres med at samfunnet har en holdning til et menneske med multippel personlighet som er annerledes enn hennes egen indre opplevelse. Selv om hun innad opplever å bære med seg to separate identiteter, er hun i juridisk forstand én person.
DISSOSIERT SELVENES SAMLIV
Leseren følger Jean og Jody gjennom samarbeide og integrering. Begge har vært redde for å måtte si fra seg plassen i systemet og for å møte en åndelig om ikke fysisk død. Cline beskriver hvordan Jean og Jody har oppnådd en felles fortellerstemme som opplever seg som en hel person:
Finally Jean and Jody were one person, neither of us had disappeared in the process of integrating as feared. I had the shared memories of Jean and Jody. (...) I was now going to be a whole person, in control of my life, free from the fears and pain of the past. (...) From being Jean I gained computer expertise and well-grounded steadfastness, and from being Jody I gained more humour and assurance that life was really worth living. The combination seemed unbeatable and I rejoiced" (ibid, s.193).
Først etter integreringen møter Jean/Jody og leseren en tredje identitet, JD, barnet som bærer på de grusomste minnene og som tar Jean/Jody med seg tilbake til barndommens terror, et sted der alteret JD er blitt værende. Leseren møter i disse beskrivelsene en mishandling så grov og så direkte framstilt at den kan bli vanskelig å forholde seg til. Som lesere ser vi at vi deler denne opplevelsen også med barnet som opplever mishandlingen. Barnet Jean er splittet i tre ulike identiteter, Jean, Jody og JD. JD er til stede sammen med Shadowman under overgrepene mens det er Jean eller Jody som bærer den fysiske smerten de ikke vet hvor kommer fra. I en passasje overtar Jeans stemme etter JD. Splittelsen markeres i teksten ved at JDs stemme utheves i kursiv:
I´m going to sleep now. Please, God, don`t let Shadowman come get me again tonight. Please let me sleep, JD begged.
He was shaking me. My eyes squinted open in the morning light. I was still in my slacks, half-covered with my bedspread.
"Get up, Jean. Get up, it´s time to get ready for church."
I looked up at his face. He was smiling.
"Come on, now. We only have about a half hour or we´ll be late."
I jumped up. Even though I still ached severely, I had to hurry. I loved to go to church with my Daddy (ibid, s. 293).
Leseren følger barnet fra voldtekten i kjelleren, på vei opp trappen, fram til badekaret. Et sted på veien mister vi JD av syne og møter barnet som har glemt hva som skjedde, som vasker blodet bort, og som om morgenen går til kirken hånd i hånd med sin far uten å ha noe minne om at det er faren som er Shadowman, voldtektsmannen som lever i kjelleren og beskylder henne for å være en hore.
DISSOSIERT SELVENES SAMLIV
JD blir stadig mer nærværende i Jean/Jodys voksenliv. Hun har et vanskelig forhold til seksualitet og nærhet, en følelse som tydeliggjøres for leseren gjennom ekteskapet de samlet inngår med den omsorgsfulle og forståelsesfulle Don. Forfatteren beskriver hvordan Jean/Jody og JD er tilstede i den samme handlingen:
As Don caressed me awake, JD leapt from my presence. In that one short instance,
I caught a passing emotion from JD. I knew it well - it had separated Jean and Jody for so long: guilt. Don`s touch felt wonderful. Even JD had been enjoying it until her feelings of guilt began to surface. However, in this case there was no reason to feel guilty. I responded to Don, but I warned JD, You and I are going to talk to Jack about this. This is too important (ibid, s. 369).
Jean/Jody kan kjenne at JDs følelse av nytelse fører til en opplevelse av skyld. Jean /Jody gjenkjenner følelsen og snakker direkte til JD når hun gir henne beskjed om at de må snakke med terapeuten om dette. Leseren ser her at Jean/Jody og JD både deler en opplevelse og kan kommunisere direkte til hverandre slik at Jean/Jody blir JDs hjelper. Mens JD beskyttet Jean og Jody fra minnene om seksuelle overgrep, er rollene snudd, slik at Jean/Jody nå hjelper JD videre i terapien.
En annerledes familie
Mens Cline presenterer leseren for klart definerte identiteter, beskriver Jane Phillips et komplisert nettverk av altere. Bortsett fra JJ presenterer hun dem ikke ved navn eller funksjon, men grupperer alterne i forhold til alder og til dels kjønnstilhørighet:
My system had a simple start, but as I grew older, and as my world grew more complex, and as the number of physical and sexual encounters grew, my system grew more complicated. There were, of course, the original children who pleased my parents, and there were the parts who endured what there was to be endured. But there were more secret selves who plotted revenge, or who wept in their room or outdoor hideaways. There were tough tomboys. There were the consultants who appeared in my bedroom mirror. And there were the selves who whispered promises about the future (Phillips 1996, s.60).
Jane Phillips forteller at hun, når hun ikke hadde tilskuere til sitt eget rollespill, brukte timer på å se seg selv i speilet. I speilet møtte hun ansikter som ikke var henne selv, men som hun kjente at hun hadde et forhold til. Noen var unge, andre gamle, - de var feminine, maskuline, kloke og rampete.
DISSOSIERT SELVENES SAMLIV
"These faces were all very real to me, separate folks, it seemed to me, friends of a sort, and in the quiet of my bedroom, I listened to them speak" (ibid, s. 20). I opplevelsen av å ikke finnes, vender Jane seg mot speilet på leting etter seg selv. I speilet finner hun ikke én, men mange. I møtet med disse speilbildene, beskriver hun en trygghet, de er en slags venner. Her omtaler hun seg og speilbildene i flertall og beskriver en gjensidighet der hun og speilbildene møter hverandre.
Phillips beskriver en omstendelig skriveprosess og en streng redigering. Hennes ulike selv hadde alle behov for å komme til orde, for å bli hørt. De hadde sine egne stemmer, sine egne versjoner av den felles livshistorie, sine spesielt sårbare sider som de sammen måtte ta hensyn til. I den endelige teksten forteller de ulike alterne sine historier gjennom Jane som skriver i første person mens alterne omtales i tredje person. Leseren følger Phillips synsvinkel og blikk den dagen hun første gang har en direkte konfrontasjon med en gruppe unge altere. Det har gått opp for Phillips at hun bare husker deler av terapitimene og at hun til stadighet har hukommelsestap. For å hindre dette i å skje bruker hun alle sine krefter på å fokusere for ikke å forsvinne under terapien. Hun lykkes i å være tilstede, men føler seg tappet for krefter når hun går derfra. På veien hjem drar hun innom butikken:
While waiting for my turn, I glanced around. There were the usual pharmacy items as well as a rack of children´s games and books.
A young piping voice announced: "I want a coloring book!"
I looked at the rest of the people in the store. There was not a single child in the place.
"I want a coloring book!”
This time the voice was almost a wail. Once more I glanced around. No one else seemed to hear it.
"I´m not buying a coloring book." I hissed back at it.
I was watching my fellow customers. No one seemed to hear me either.
"You didn´t let me go today," accused my internal voice.
"You´ve been seeing my therapist,” I said angry and astonished.
"He´s nice to us!” The voice grumped. “We go and talk about stuff. You won´t even get us a coloring book.
"Fine," I snapped and stepped out of line. "Get a coloring book." (ibid, s. 45).
Phillips har ingen minner om at the Kids hadde vært til stede i terapien, men i butikken snakker de direkte til henne og stiller krav om at hun må vedkjenne seg deres nærvær og dekke deres behov. Terapeuten tar vare på dem, og det vil de at også Jane skal gjøre.
DISSOSIERT SELVENES SAMLIV
Det er flere barn som ønsker seg tegnesaker, og siden de er i forskjellige aldere, har de ulike ønsker både når det gjelder vanskelighetsgrad og temaer. Det felles nærværet Jane Phillips har med the Kids, blir borte i løpet av kvelden:
The entire night vanished from my memory. My students´ homework went unread, but in the morning, on the kitchen table, I found the two coloring books: one marked up by someone who couldn´t quite color within the lines; the other more carefully worked on by someone who preferred colored pencils. I shuddered, swept the whole mess into a drawer, screwed up my courage, and went to college to teach my class (ibid, s. 46).
Som lesere ser vi the Kids fra Phillips` synsvinkel. De er barn som tar hennes plass i terapien og vil fargelegge når hun burde rette bøker. Fortellingen skaper også et annet blikk, leserens indre visualisering av det som skjedde denne kvelden. Leseren forstår at det ikke var små personer som fargela, men at en voksen kvinnes hånd holdt fargestiften for barna som ikke kunne fargelegge innenfor linjene.
I møtet med JJ, 15 år, blir Jane konfrontert med seg selv som ung. JJ som har gitt seg selv navn etter Janis Joplin , befinner seg i en vanskelig fortid. For å bli bedre kjent med henne, leser voksne Jane dagboken hennes. JJ er en stor beundrer av det dramatiske og det tragiske og spesielt interessert i de kjente forfatterskap som omhandler selvmord: "If she was going to be crazy - and that fear was evident in her journals - then why not follow those who went down with pathos, wit or high drama (ibid,s.126). Jane opplever at hun er nær et psykisk sammenbrudd, og hennes terapeut anbefaler henne å vurdere om hun bør bruke medikamenter til hjelp i en spesielt vanskelig periode. Da entrer JJ scenen i terapien:
The decision that would someday be made about medication had prompted the return of JJ at fifteen. I was in desperate need of her wilfulness, her wit, her determination. I was teetering on a dangerous brink, harried by my fears and my dilemmas, and terrified of all that lay ahead of me. I felt completely crazy. Instantly I leaped to reassure JJ that she, at fifteen, was not crazy. (...) But if she wasn´t crazy, easy logic had it that I wasn´t either. (ibid, s. 143).
Jane forteller at hun trenger JJs viljestyrke og målbevissthet. Jane beskriver at hun selv føler seg gal, men at hun beroliger JJ med at hun ikke er det.
DISSOSIERT SELVENES SAMLIV
I en gjenkjennelse der Jane innser at JJ også er en del av hennes selv, trekker hun den slutning at hvis JJ ikke er gal, betyr det at heller ikke hun selv kan være det. Slik møter leseren en Jane som med sin fornuft forstår at hun selv og JJ er deler av denne samme personen.
Phillips forteller at en spesiell gruppe av hennes altere kommer fram i terapien der de tydeliggjør problemer, påviser altere og kommer med forklaringer på situasjoner som oppstår:
These self-helpers were spooky in a way, but they also made good sense: it was as if they had paid attention while I had been building the elaborate protective labyrinth of my system (ibid, s. 189).
Jane innser at hun bare kan få kontroll over sine altere ved å la dem få tid til å komme fram og gjøre sine egne ting. De indre tenåringene vil til nærmeste by for å gå gatelangs og titte, andre vil til shoppingsentre, noe Jane selv synes er kjedelig, mens andre foretrekker å male og snekre. Phillips sammenligner sin situasjon med en utearbeidende kvinne med en stor familie:
I too, although secretly, was concerned with the welfare of children, teenagers and assorted "family" members. But there was a major difference: I could not arrange separate outings for my selves. I could not send my younger selves out to play or drop The Teenagers at the mall. Nor could I encourage my internal carpenter with a few minutes of chat and the occasional snack - I had to be out there, too (ibid, s. 198).
Dit ett alter gikk, ble de andre med. Jane kunne ikke som de andre alterne "forsvinne" fra bevisstheten. For henne var det viktig å forsøke å beholde et nærvær. Å få plass til alles behov innenfor de timene døgnet kunne tilby, skildres som stadig vanskeligere. Jo mer sliten Jane ble, jo vanskeligere ble det å beholde kontrollen, noe som førte til at switchingen mellom de ulike alterne skjedde uten styring. "I was caught in an impossible time crunch between being a multiple and being a college professor" (ibid, s.197).
My guys
Cameron West kaller sine altere my guys og presenterer dem for leseren i en oversikt med navn, karaktertrekk og en beskrivelse av hvilken funksjon de har i systemet. Gruppen av altere består av seks voksne menn, fire jenter og fjorten gutter i ulike aldere, og de blir av West inndelt i to undergrupper - de som tilhører en kjernegruppe og de som har en mer perifer plass i systemet.
DISSOSIERT SELVENES SAMLIV
West beholder med få unntak en viss grad av nærvær også når et alter overtar kontrollen. Slik blir han en observatør til alternes stemmer og handlinger:
The small person controlling my body drew another picture, this time in pencil and red crayon - the face of a little boy with enormous eyes and huge tears streaming down his cheeks. He held up his right, fingerless hand, blood-red droplets falling from it. The caption read "Sad Davy." What is this? I felt the fingernails of my left hand dig into the left side of my face high on the cheek. I was vaguely aware of some pain but couldn´t do anything to stop it. And then my body and mind were still. The only sound in the room was Kyle´s running dialogue as he built his castle (West 1999 s. 54-55).
West sitter i skapet i sønnens lekerom og er tilskuer til at alteret Davy kommuniserer ved hjelp av tegningene sine. West beholder fortellerstemmen når han beskriver at den lille personen i ham tegner et selvportrett der han forteller at han er lei seg. Leseren er blitt fortalt at hånden er uten fingre fordi Davy, etter å ha gjenopplevd hvordan han måtte dytte hånden opp i bestemorens vagina, klippet dem av med en saks i forrige tegning. West beskriver en parallell bevissthet når han spør hva som skjer, men opplever at han ikke klarer å ta kontrollen tilbake og ikke kan hindre Davy i å skade deres felles kropp. De første månedene etter at Davy har manifestert seg, dukker det stadig opp nye altere: "They arrived as strangers, guests in my sad hotel. (...) I wasn´t me anymore. I was us" (ibid, s. 112). De bringer alle med seg sin egen bagasje; personlighetstrekk og minner. Noen kjenner West igjen som trekk hos seg selv han ikke har hatt kontroll over, andre formidler barndomsopplevelser West ikke har kjennskap til. Han opplever å miste kontroll over seg selv og kroppen sin og beskriver denne opplevelsen:
Leif was smart and steely, tough as a nickel steak. He was my age and had been exerting his force on me for years without actually taking over completely (…). His armor would surround me, and he´d torpedo me through any task, alienating people who knows me, sometimes even Rikki (ibid, s.112).
Cameron West har i mange år hatt dårlig helse, og Leif har overtatt kontrollen og gjennomført de oppgavene West selv ikke har hatt krefter til å utføre. Slik har Leif hatt en funksjon som den som ignorerer, eller dissosierer bort, smerte og sykdom og klarer å hente krefter West ikke har kunnskap om at finnes.
DISSOSIERT SELVENES SAMLIV
For Leif finnes det ingen bremsekloss som forteller ham når han ødelegger Cams relasjoner til omverdenen eller når det er på tide å bruke kreftene til noe annet. Det er også Leif som presser Cam gjennom psykologistudiet og ikke vil gi de andre alterne body time, tid i kroppen.
Leseren følger Cam gjennom en prosess som skal hjelpe ham å oppnå større stabilitet. I denne prosessen får Leif nye oppgaver i systemet slik at han kan bruke sine krefter mer konstruktivt. I terapien snakker terapeuten, Janna, direkte til alteret Leif og diskuterer en løsning der hans funksjon endres:
"Leif, it´s time for you to let up on him a little and use your drive to help get everyone on track. Things will iron out much more quickly if you do that… and you will get a little time just to relax." (ibid, s. 272)
Leseren møter her terapeuten i direkte dialog med et av Wests altere. Benum og Boe sier i artikkelen "Dissosiasjon som beskyttelse" at det er mulig for en terapeut å gå i direkte dialog med de dissosierte delene av personen. De understreker at det da er viktig å vise respekt for klientens egen opplevelse av oppspaltethet samtidig som man må være klar i forhold til det enhetlige ved personen. Samtidig understreker de at en for sterk fokusering på dialoger via ulike jeg-tilstander, rommer en fare for å redusere det enhetlige ansvaret personen har for egen tilværelse (Benum & Boe, 1997). Når West igjen får kontroll, forteller Janna ham hva som skjedde i hennes samtale med Leif:
My body shuddered and I was back. Janna looked at me forcefully. "Did you hear that? Leif is going to ease up on pushing you through school and get some more time for himself, if… you start to accept them, giving an hour out a day to do what they want. And Leif and Per will talk to Rikki if you think that will be helpful" (West 1999, s. 273).
I dialogen ser vi at Janna snakker direkte til Leif, men samtidig stiller krav til Cam om at han må ta ansvar for å gi alterne en time body-time hver dag. Slik skaper hun et samarbeide mellom Cam og alteret Leif, samtidig som Cam må ta et eget ansvar for at helheten skal fungere bedre.
DISSOSIERT SELVENES SAMLIV
En viktig samarbeidspartner for Cameron West, er hans kone Rikki. Hun aksepterer alternes eksistens og snakker direkte til dem. Slik kan hun inngå avtaler om hvordan de skal forholde seg til henne og sønnen Kyle. I samtale med alterne lærer hun å gjenkjenne og forstå dem slik at hun kan hjelpe sin mann med å forstå hva som skjer med ham:
"I need to know some things, Per, like what do you do in there? And why are you there? And where did you come from?"
Per sat placidly, hands folded in his lap, his eyes soft, his face alert. "I don´t blame you for being upset," he said, looking at her kindly. "I don´t know where I came from. I watch over things, Rikki…. Over Cam and the others. I watch over the little ones." Rikki snapped, "What little ones?" then caught herself. "Sorry. What little ones?" she repeated more softly.
Bad things have happened, Rikki," Per said seriously. (...)
"I don´t understand, Per," Rikki said.
"You will, Rikki," Per said. "You´ll meet the others. They´ll come out to see you. The door has been opened. It´s safe to speak. I`ll go now ... You can call for me anytime" (ibid, s. 91-92).
Gjennom Per blir Rikki konfrontert med at det finnes flere små beboere i "The Sad Hotel" og at årsaken til at de befinner seg der er at det har hendt vonde ting. Slik møter leseren Per som et alter som kan formidle informasjon mellom Cameron Wests indre verden og den ytre verden der Rikki og leseren befinner seg.
Troppene
Det mest kompliserte systemet av altere møter leseren hos Truddi Chase og troppene. I introduksjonen til boka skriver dr. Robert A. Phillips at "the woman whom I had met, whom I had considered Truddi, had been created and had grown up as a facade to present to the world" (Chase 1990 s. xx). Hos Chase finnes det ingen dominant identitet. Phillips sier at Kvinnen fungerer som en fasade for de alterne som er lengst fremme i systemet og forholder seg til den ytre verden. Han beskriver at han fikk en forståelse av at det førstefødte barnet i toårsalderen flyktet inn i en varig søvn for å komme unna overgrepene. Deretter begynte de ulike troppemedlemmene å utvikle seg for å holde ut og bære den mishandlingen Truddi ble utsatt for.
DISSOSIERT SELVENES SAMLIV
Noen av alterne leseren møter, er beinharde forretningskvinner, andre dyktige kunstnere. Noen er voksne og andre barn, mens enkelte har en funksjon som ikke forholder seg til alder. I terapirommet kommer de fram og forteller sin historie. Ettersom alterne kommer, gjennomgår Kvinnen også en ytre forandring:
The woman´s face changed so rapidly during the voice fluctuations that Stanley gave up tracking its cheekbone angle, the slashes of pale mouth, the nostrils that alternately flared, compressed, widened and pinched themselves together. The voice and facial changes belonged to various individual Troop members, each one motivated with a three-dollar box of crayons. One by one they looked out from behind the swing of blond hair and, just as quickly leaped back into hiding. Although he asked repeatedly, no one would give him a name. (ibid, s. 122).
Gjennom Stanleys øyne møter leseren et altersystem der kvinnen er kroppen de viser seg gjennom, og der switchingen skjer raskt fra et alter til et annet. I teksten flyttes så fokaliseringsinstansen fra Stanleys blikk til et sansningssenter i kvinnen, og leseren får vite at alterne kikker fram bak den blonde luggen før de raskt gjemmer seg igjen. Alle er de motivert til å komme fram på grunn av en boks tegnestifter Stanley har tatt med seg til terapitimen for å skape tillit og vise aksept.
Ettersom tilliten til terapeuten blir større, øker graden av kommunikasjon både mellom troppemedlemmene og mellom Kvinnen og Stanley. Slik møter også leserne de ulike alterne og får innsikt i deres funksjon i systemet. Gjennom den barndomshistorien som blir formidlet, kan leseren få en større klarhet i hvorfor de ulike alterne har oppstått og hvordan de har fått sine navn.
De ulike alterne ivaretar en rekke funksjoner på ulike nivåer av bevissthet. Noen av dem er ute i verden og organiserer det praktiske livet, andre har funksjoner i forhold til en indre struktur med organisering av minner og glemsel. Mens Ten-Four er eiendomsmegler, av og til med hjelp fra den uavhengige Nails, representerer Catherine elskerinnen som aldri har vært gift og Sewer Mouth de vulgære uttrykkene. Miss Wonderful er uvitende og uskyldig, Olivia den oppvåknende kunstneren, og Mean Joe, den store afroamerikanske mannen, beskytter de minste barna som Lamb Chop og Rabbit. Alle bærer de på ulike opplevelser og minner som de etter hvert deler med hverandre i samtaler som veves sammen av the Weaver:
DISSOSIERT SELVENES SAMLIV
In the woman´s mind that night but separate and apart from it, a conversation took place.
Any Troop member who wanted to be a part-time Front Runner first had to travel with the Outrider, absorbing a working familiarity with the safety mechanism. So now as the Outrider monitored through the Buffer and the Front Runner, whatever reached the woman, a smaller Troop member sat listening attentively and hoping one day to be chosen. She was only twelve years old, so there was a lot going against her. She did however have a sharp mind.
Why, Twelve asked the Outrider, do we have to be so careful, why can´t we all just evidence right now and bring the memories with us?
We can´t all do that, said the Outrider. Some of us are too damaged. Besides, there is always that dumb but justified word: caution. If we make a mistake, there´s a lot to lose.
Ah, said Twelve, beginning to see with an agile mind, far beyond the Outrider´s words, there are plans? (ibid, s. 60)
.
Leseren møter en hel rekke navngitte funksjoner som styrer trygghetsmekanismene og bestemmer hvilke minner og opplevelser det er trygt å
la Kvinnen få kjennskap til. Således blir kvinnen over tid en felles bevissthet som bærer minnene til ulike altere. Tolv år gamle Twelve observerer det som skjer. Hun er gjennom boka beskrevet som ressurssterk og løsningsorientert. Hun er også den første som presenterer seg for Stanley som en identitet separat fra
Kvinnen. Twelve har en funksjon som Troppemedlem, men leseren møter henne også som
en stemme som stiller de spørsmålene vi som lesere bærer på. Hun er redd, undrende og tillitsfull, i blant også ærbødig når hun spør Ean om han er gud.
Ean er et irsk troppemedlem som står utenfor resten av systemet. Hans tilstedeværelse som beskrives som utenfor tid og rom, gir fortellingen et overnaturlig skjær og bidrar til å utfordre troverdigheten og autentisiteten i When Rabbit Howls. Det er Ean som har ansvar for den delen av teksten som forteller hva som skjer i tunnelen, alternes indre bolig. Eans fortellerstemme i teksten markeres i kursiv:
From deep in the Tunnel, someone heard the silence in the woman`s mind. The Gatekeeper gave the signal. The Buffer sat up front now, allowing the thoughts of another Troop member to flow again through the emptiness of the woman`s mind (ibid, s. 90-91).
DISSOSIERT SELVENES SAMLIV
Det er også Ean som forteller de små historiene om hvordan de hevner seg på faren. Han snakker med irsk aksent ispedd enkelte gæliske uttrykk. I systemet representerer Ean den som har koreografien og hjelper troppemedlemmene mot innsikt og samarbeid. Ean er den eneste som har en separat fortellerstemme som tydelig identifiseres i teksten.
`Tis the nature o`things. Too horrible, I suppose. Y`see, denial is only a balm, a false one t` be sure. In our case, we need somethin` else a good deal more. We need, without harmin` the sleepin` cores, a recognition o` all o` it (ibid, s. 276).
Ean kommuniserer at det ikke er noen løsning å benekte det som har skjedd, men at innsikt er nødvendig for å komme videre, en innsikt som må skje uten å vekke "the sleeping core," den sovende førstefødte. Han er også den som motsetter seg full integrering. Forfatteren prøver ikke å forklare Eans tilsynelatende eksistens utenom tid og rom, men aksepterer at "Ean is still a mystery to us, but in writing this book, we were forced to aknowledge his power."
Selvet, identitetene, rollene og deres bolig
De forskjellige forfatterne har både en individuell organisering av sine ulike identiteter og presenterer dem i teksten på svært forskjellige måter. Gjennom møtet med alterne, får leseren en innsikt i hvordan og hvorfor de har oppstått og hvilke roller de har som funksjoner eller hjelpere i et noen ganger komplisert identitetsnettverk.
Flere av forfatterne metaforiserer kroppen som bolig for det indre systemet av altere. Cameron West kaller den første delen av boka han har skrevet for "The Sad Hotel." Til hans triste hotell kommer alterne som fremmede og som gjester. De flytter inn i de allerede overfylte rommene med sin bagasje. For noen, forteller West, blir det en midlertidig bolig, mens andre flytter inn for godt. Når alterne får ha et bevisst nærvær i kroppen, beskriver West denne tiden som body-time. Tiden i kroppen blir således adskilt fra tiden i hotellet og blir et sted der alterne kan komme fram med sine ønsker, fortellinger og behov. I hotellet finnes det også et spesielt trygt sted å være for altere som blir redde og trenger beskyttelse. Når minnene blir for sterke, kan de voksne og mer erfarne alterne hjelpe de mindre og mest redde identitetene til "The Comfort Room."
DISSOSIERT SELVENES SAMLIV
Også i When Rabbit Howls finner vi en rommetafor som gir uttrykk for troppenes tilstedeværelse. Alterne befinner seg alle i "The Tunnel," der "The Gatekeeper" åpner og lukker porten når de ulike minnene tilflyter kvinnen. Som motstykke i det virkelige liv, har leseren blitt presentert for Catherines to etasjes toalettrom, bygget i mur. I dette lukkede rommet finnes en takluke i glass, der lyset liksom i Olivias brønn slippes inn, men mens slanger kunne kastes ned i brønnen, kan ingen fare nå Catherine.
Mens West og Chase bruker rommmetaforer for å beskrive hvordan kroppen er bolig for alterne, forteller Phillips om alterne hos Jane som en del av "the system." Som tunnelen og hotellet er også systemet en metaforisering av tilhørighet i et mangfold, men i Phillips tekst, som er preget av en rasjonell tilnærming, beskriver metaforen ikke rommet, men funksjonen.
McAdams hevder at vi alle har vårt eget indre rollespill der vi gir oss roller som krigeren, elskeren, humanisten, overleveren og omsorgsgiveren. Alle fyller de ulike krav og behov hos oss selv og omverdenen. Behovet for å samle disse rollene til et harmonisk hele, er allmenngyldig (McAdams, 1993).
Gjennom selvbiografienes altere møter vi alle disse forskjellige rollene og ser at de fyller ulike behov hos forfatterne. Alterne dekker et vidt spekter i alder og funksjoner, noen er kjønnede, andre har ikke en rolle som krever en tilhørighet knyttet til kjønn. Vi ser også at forfatterne opplever sine identiteter og forholder seg til dem på ulike måter. Mens Cline opplever å ha tre definerte identiteter, gir West oss en oversikt over 24 mens verken Chase eller Phillips har foretatt noen opptelling. Enkelte av alterne er klare roller med definerte oppgaver mens andre er fragmenter uten tydelige identiteter.
Tre av forfatterne av selvbiografiene forteller om altere som har oppgaver som samsvarer med the internal self helper. Phillips beskriver en gruppe internal self helpers som kommer fram i terapien uten at hun selv er bevisst til stede, og bidrar til å hjelpe terapien videre. Hos West møter leseren Per, et alter forfatteren beskriver som en mild og åndelig sjel. Han er en farsfigur for alle alterne og har en stabiliserende funksjon i systemet.. I samtalen med Rikki forklarer han at det er hans oppgave å passe de andre og at hun kan ta kontakt med ham når det er noen hun trenger å forstå.
DISSOSIERT SELVENES SAMLIV
Ean hos Chase har også funksjoner som samsvarer med the internal self helper. Også han tar vare på de andre alterne og som en egen fortellerstemme forklarer han leseren hva som foregår innenfor systemet av altere. Som Per er han mild og åndelig, men har et mytisk skjær over seg som stiller leseren undrende til hvem han er og hvor han kommer fra.
Putnam hevder at man finner slike internal self helpers (ISH) hos 50-80 % av alle pasienter med MPD/DID. Disse alterne er ofte fysisk passive og lite emosjonelle, men kan for terapeuten fungere som en hjelp til å forstå hvordan den indre strukturen er bygget opp. Putnam beskriver også at disse alterne kommer med forslag til hvordan problemer kan løses og gir terapeuten forklaringer på de ulike alteres reaksjoner på det som skjer.
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Kapittel 9 Lidelsens opprinnelse - selvbiografiens fortellinger
-------------------------------------------------------------------------------------------------
I alle selvbiografiene møter leserne altere som er bærere av ulike minner og erfaringer om traumatiske opplevelser fra barndommen. Forfatterne beskriver dissosiering forårsaket av traumatiske hendelser som har vært opplevd som livstruende og overveldende. Alle forfatterne forteller at overgrepene har skjedd gjentagne ganger og involvert nære omsorgspersoner. Felles for forfatterne er at ingen av dem i barndommen har hatt en trygg base i nærmiljøet, og at de ikke har hatt noen å gå til med sine opplevelser.
Skyggemannen i kjelleren
Hos Cline møter leseren beskrivelser av en rekke fysiske, psykiske og seksuelle overgrep. Noen av disse overgrepene husker Jean. Andre minner som er mer brutale, er det alteret Jody som er bærer av. Når Jean og Jody integrerer, blir begges minner en del av fellesskapet. Men minnene om Shadowman har Jean/Jody ikke tilgjengelig, før hun etter hvert begynner å ha flashbacks om en mann som bare er en skygge.
Minnene om Shadowman som bodde i kjelleren, har JD båret alene. JD forteller terapeuten at hun flere ganger har advart Jody mot å gå ned i kjelleren. "But Jody never listened to me. I told her over and over not to go to that place" (Cline 1997, s. 288). JD har ingen direkte kontakt med Jean. Det er alteret Jody hun kjenner, og muligens kan det være en forklaring på at det først er etter at Jean og Jody er integrert, at JDs minner kommer fram.
Et mønster gjentar seg i fortellingene om JD og Shadowman. Jean elsker faren sin og er stolt og glad når hun får være hans lille prinsesse. Etter at de har hatt en fin dag sammen, ber han henne om å overraske moren med å vaske sengetøyet. Jean har ingen motforestillinger. Verken hun eller Jody vet at det bor en skyggemann som voldtar småjenter i kjelleren.
Konkrete minner om Shadowmans voldtekt utløses bl.a. av beskrivelser i boka The Courage to Heal. JD forteller terapeuten at det er deler av boka Jody ikke vil lese. Jean/Jody vet ikke hvorfor hun får så sterke reaksjoner av boka, men JD forteller at enkelte avsnitt minner for mye om det som virkelig skjedde.
DISSOSIERT LIDELSENS OPPRINNELSE - SELVBIOGRAFIENS FORTELLINGER
"The huge Shadowman blocked the doorway. He stood looking at me. He had no face, but in his huge hands he held a magazine, the pages open toward me. As he stepped into the room, he held it up to my face. "This is you, isn´t it?" (ibid, s. 248)
I møtet med faren i kjelleren dissosierer Jean til JD. Mannen i kjelleren er blitt Shadowman, en skyggemann uten ansikt. Shadowman viser JD et fotografi og insisterer på at det er hun som er avbildet:
There was a girl in the picture sitting in a chair and another of her lying on a floor. She didn´t have any clothes on in either picture. Her hair was tied up in French braids as my hair often was. (…) My face stung; my head began to spin. Who was he? (...) Then he climbed onto me, pushing his penis into me fast. It felt as if I was on fire. I urinated and it burned worse than anything I could remember. (...)Pain shot through my back.
I can´t stand! (ibid, s. 249-252)
I beskrivelsen av fotografiet tar JD med seg sin egen opplevelse av splittelse. Hun opplever ikke at det er tatt to fotografier av den avbildede jenta, men at "another of her" ligger på gulvet. Sammen med JD, barnealteret som fortsatt opplever å befinne seg i kjelleren, blir leseren med inn i voldtektsopplevelsen. Det er ikke en voksen kvinne som ser tilbake på opplevelsen av å bli voldtatt. Minnene tilhører det barnet det skjedde med. "I can´t stand." Det skjer mens hun forteller. I smerten leter JD etter Gud som et holdepunkt:
Oh, God, be my rock! Suddenly I was in a bright red room. I felt as if God had made it for me. The walls were made of silk scarves blowing in the wind. I leaned against the wall and fell through it into a bright blue room. Somewhere in the distance I could hear someone screaming and screaming. The blue scarves were mixed with green ones on one side. I rolled over and through that wall into the bright green room and through the next room into a bright yellow one. I couldn`t get away from the screaming, Everything was soft here. It was getting darker and darker. Then all was black. The screaming had stopped. (ibid, s. 253)
Her skildres en videre dissosiering som tar JD bort fra skyggemannen og smerten, og lar henne falle gjennom lag på lag av fargede skjerf. Smerten tilhører henne ikke lenger, bare skrikene høres i det fjerne. Men heller ikke skrikene tilhører henne selv.
Leseren følger JD som krabber opp trappene og inn på badet og som tapper vann i badekaret, men det er Jean som noen minutter senere åpner øynene, fortsatt i badekaret:
DISSOSIERT LIDELSENS OPPRINNELSE - SELVBIOGRAFIENS FORTELLINGER
When I got to the bathroom, I ran some water in the bathtub. Getting over the high side of the tub was difficult. It made me bleed some more. (...)
I opened my eyes. The bathtub was totally full and the water was still running. I scooted quickly down to the faucet and shut off the water.
"I`m sorry, Daddy. I must have drifted off to sleep."
I washed myself slowly. Boy, was I aching. I wondered if I was getting the flu or something. (ibid s. 255-256)
Minnet om Shadowman er borte. Jean tror hun har sovnet. Shadowman er igjen Daddy og Jean ber om unnskyldning for at hun har latt vannet renne. Verkingen i kroppen får henne til å tro at en influensa er på vei.
I Silencing the Voices er det JDs stemme som forteller om skyggemannen i kjelleren. Mens hun forteller, er hun i minnet og blir en del av hendelsen uten avstand i tid. Vi følger JDs stemme fra å være det objekt faren voldtar, gjennom dissosiering, til et sted der hun selv ikke lenger er en del av kroppen, men er tilhører til de skrikene som øyeblikk tidligere var hennes egne. Når Jean igjen overtar nærværet og fortellerstemmen, er minnene om overgrepet ikke lenger tilgjengelig. Opplevelsen av å våkne i badekaret tilhører Jean, men også hennes posisjon er barnets. Jean er ikke en voksen som prøver å huske, men barnet som ikke skjønner hvorfor hun har så vondt. "I washed myself slowly. Boy, was I aching."
Minnene om Shadowman er mange. Fordi Jean dissosierer, ligger det ingen læring i opplevelsene. Barnet Jean har ingen bremser som advarer henne mot å gå i kjelleren. JD opplever at hun sender ut advarsler, men de finner ingen mottaker. I en tredeling ser vi at JD kjenner til Jody, og Jody kjenner til Jean. JD er det derimot ingen som vet om, men som vi har sett, skjer det en dissosiering også i denne bevissthetstilstanden.
Det magiske barnet
Phillips forteller at hun har en paralyserende angst for sykepleiere, leger og sykehus. Et av hennes altere beskrives som et vettskremt, skjelvende barn, et barn som husker hvordan det var å bli holdt fast på en undersøkelsesbenk, forlatt av foreldrene og redd for å bli drept. De første opplevelser av dissosiering knytter hun selv til to hendelser som begge skjedde da hun var tre år gammel.
DISSOSIERT LIDELSENS OPPRINNELSE - SELVBIOGRAFIENS FORTELLINGER
Som treåring blir Jane innlagt på sykehus på grunn av blindtarmbetennelse. Hun er livredd for det som møter henne. "Before we left to the hospital, Hank came into my room. He explained that I was being taken to the hospital to be put to death. That made sense to me" (Phillips, 1996 s. 55). På sykehuset tror Jean at foreldrene har etterlatt henne for å dø og skriker hysterisk.
When the surgeon came in and found a thrashing, screaming and probably hyperventilating patient, he was furious. The mask was abruptly put over my face, and years later, I would relive those moments of sheer terror, the anger, the voice going back and forth over me, my terrible helplessness, the world going suddenly black, and the terrifying sensation of being sucked up and up into darkness and nothingness" (ibid, s. 56).
Under operasjonen våkner Jane og er bevisst under deler av operasjonen. Phillips beskriver at hun år senere fortsatt våkner om natten, mens hun gisper etter pusten. Skygger står bøyd over henne. "A light drove itself into my brain. Then the black thing would swoop down again and cover my face - and I would be sucked up once more into the darkness and the void. When I came out of surgery, I was a different child." (ibid, s. 57).
Barnet som våknet kjente ingen smerter, ingen ettervirkninger av operasjonen. Phillips forteller at hun var full av energi og bare hadde ett ønske, å komme seg ut av sykehuset. For ikke å bli forlatt på nytt, var hun villig til å gå inn i en hvilken som helst tilstand. Legene forklarte foreldrene at det ikke var uvanlig at små barn ikke kjente smerte. Phillips forteller at hun i ettertid ikke er i tvil om at dette var første gang hun dissosierte.
Seks måneder etter den første sykehusinnleggelsen blir Jane mishandlet av broren, Hank. Tennene blir brukket, kinnet spjæret og ganen revet opp. Mens Hank lå på bakken og hylte av latter, sto de andre brødrene og gråt . På nytt blir Jane fraktet til sykehuset og forlatt. Angsten for å dø blir aktivert, og Jane kjemper i mot.
I fought so hard that the emergency staff had to pin me down. Swabs and needles swooped at my face, glinting in the light. When someone finally thought to cover my eyes, I dissociated up into the pale green cloth. Another self had been created
(ibid, s. 58).
DISSOSIERT LIDELSENS OPPRINNELSE - SELVBIOGRAFIENS FORTELLINGER
Hvert traume som fulgte, beskriver Phillips som en ny fødsel. "Terror cut the strings of my identity; over time, I blossomed into a full blown multiple" (ibid, s. 58).
I The Magic Daughter beveger fortellerstemmen seg mellom den voksne Jane som forteller om barnet Janes opplevelser og barnet Jane som gjenopplever operasjonene. "When the surgeon came in…," forteller voksne Janes stemme. "The black thing would swoop down….," fortsetter det opplevende barnet. Fortellerstemmen har flyttet seg fra å tilhøre den voksne Jane og hennes synsvinkel til et sansningssenter i barnet Jane. Phillips har i en beskrivelse av hvordan den endelige teksten ble til, fortalt at alterne alle fortalte sine historier og at de senere ble strengt redigert av henne. I fragmenter av teksten kan leseren finne igjen de opprinnelige fortellingene, fortalt av de alterne som er eiere av erfaringene om det de opplevde som terror.
Phillips viser hvordan en dysfunksjonell familie uten trygge voksenpersoner gjorde terroren mulig. Etter å ha fått tre sønner, drømte moren om en datter, et lite barn som kunne være hennes dukke, som hun kunne kle på og vise fram, som kunne oppfylle hennes egne drømmer. Phillips beskriver sin mor som emosjonelt umoden, ute av stand til å forstå verken sine egne eller andres følelser, en kvinne som snudde ryggen til de problemene hun ikke ønsket å se. Volden og terroren, de seksuelle overgrepene og truslene om å bli drept, fikk leve sitt eget, uforstyrrede liv. "Hank and I quickly learned a lesson that would prove dangerous: he could do pretty much what he wanted, as long as no one found out" (ibid, s. 60).
Når Jane klarte å takle livet sitt, var det nettopp fordi hun hadde utviklet MPD. Mens en hel armé av altere opplevde og overlevde alvorlige fysiske og seksuelle overgrep, kunne den uskyldige og pliktoppfyllende Jane fortsette å leve opp til morens forestilling om den magiske datter.
Phillips forteller at hun har brukt mye tid på å akseptere den barndom hun ble utsatt for. Samtidig møter leseren en forteller som hater å høre sin egen stemme klage over sin skjebne. Spesielt viktig har det vært for henne å forstå og godta at et tre år gammelt barn ikke kan bli gitt ansvaret for å ha utviklet MPD/DID. Således ønsker hun ikke å plassere skylden for lidelsens opprinnelse hos seg selv.
DISSOSIERT LIDELSENS OPPRINNELSE - SELVBIOGRAFIENS FORTELLINGER
My psychologist and I go back and forth on the concept of choice in MPD. Did I or did I not "choose" multiplicity as a three-year-old? It seems to me that I did not, that it was my only option if I was to survive, and that, overwhelmed by circumstances, I fell into it as the only way to cope (ibid, s. 62).
Bestemors elsker
Det finnes i samfunnet en manglende vilje til å akseptere at kvinner kan begå overgrep, og det blir ofte hevdet at kvinners seksuelle omgang med mindreårige gutter er mindre skadelig enn voksne menns omgang med småjenter. (Eide-Midtsand, 1997). Cameron West forteller leseren en annen historie om overgrep begått av kvinner.
West beskriver sitt første møte med alteret Davy etter at Cam om natten har drømt at han er en liten gutt som blir tvunget til å ha seksuell omgang med sin bestemor:
A camera flashes. Pop! Squinting, blinded, I trace the slowmotion arc of the spent flashbulb through the air and hear the hollow crackle as it bounces and bounces again off the hard floor and rolls away. I look up…see an image…white pubic hair, headhigh, tiny hand raised, held by a woman`s bony hand, pushing reluctant young fingers into warm, wet, vagina. Leaving his thumb out. Strange pungent smell of sweat and… something else. Jangling fear, excitement, a tiny penis pressed against underwest and pants. Frozen terror. Sweaty grandma. Bad grandma. Bad bad bad (West 1999 s. 52).
Cam våkner, kaster opp, dusjer og ser seg selv i speilet. Han opplever at speilbildet presser ham bakover og at han forsvinner, mens en annen skikkelse beveger seg fram og overtar kontrollen over kroppen.
DISSOSIERT LIDELSENS OPPRINNELSE - SELVBIOGRAFIENS FORTELLINGER
Hos terapeuten dagen etter med Cams kone, Rikki, tilstede, setter Davy ord på det han har opplevd som fireåring i bestemors hus:
"W-white hair. W-wet. Ugh," and he began to gag, the left hand still jerking the right hand up and down. "Let go!" he screamed. Rikki looked on in horror.
"What´s happening with your right hand?" Arly urged.
"She got it," he sobbed. "Yuchhh!"
Arly leaned forward. "Who´s she? Who´s got your right hand?"
"Grandma!" Davy cried, He screamed again, "Aaahhh!"
"What is grandma doing with your hand?"
"My…fingers…in…her…" he gagged again and rocked back and forth, his eyes focused upward at some object only he could see. Now Rikki was crying softly.
"Where are you, Davy?" Arly said.
"Grandma´s house," he said, sniffing (ibid, s. 64).
Leseren er i denne dialogen med inn i Davys verden. Hans virkelighet har ikke forandret seg. For ham har tiden stått stille i bestemorens hus. Likevel har han funnet sin egen løsning. Det går an å klippe av seg fingrene.
Suddenly his look of terror returned and Davy bolted upright again. He raised his hand, and with the first two fingers of his left hand he made a scissors and, grunting, with effort, attempted to cut off the fingers on his right hand.
Rikki gasped, "Oh my God!" (ibid, s.65)
Tilskuer til Davys gjenopplevelse er Cameron Wests kone Rikki. I Wests selvbiografi opplever leseren gjentatte ganger at sansningssenteret befinner seg hos Cam og hans altere, mens det utvendige blikket som leseren ser Cam gjennom, er Rikkis.
Rikki gir Cam de trygge omgivelsene han ikke hadde som barn, og sammen med sine altere forteller han henne hva han opplevde. Leseren får vite at både moren og bestemoren seksuelt misbrukte Cam, og gjennom alterne blir historien om overgrepene fortalt.
I skildringen av en terapitime møter leseren alteret Wyatt. Han er ti år og befinner seg i 1964. Terapeuten har bedt ham om å lytte seg innover og prøve å finne ut hvilket år det faktisk er.
DISSOSIERT LIDELSENS OPPRINNELSE - SELVBIOGRAFIENS FORTELLINGER
He sat still, his face showing intense concentration. "I don´t hear anything," he said. "Nineteen sixty-four." Suddenly Wyatt´s body jerked, slamming him against the back of the couch, and he slid down sideways onto his back, feet still on the floor, hands balled in his fists tightly against his chest, and, bang, someone else was out, terrified eyes staring straight up at the ceiling, gasping for breath as if a steel beam were lying across his chest…(...)..Whoever was on the couch was not in the present. He, or she, was in the past - my past.
Janna asked, "Am I talking to Wyatt?"
The head shook twice.
"Who are you?"
He gasped, "Mo…huuuh…zart."..(...)
No response, only the rasping sound of his tortured breath.
"Mozart, listen to me. No one is going to hurt you now."..(...)
"She´s holding me down." (...)
Mozart´s body began to writhe on the couch and he uttered a stifle scream that was muffled by the ghost of the lady in the blue dress, her vagina in his face (ibid, s. 236).
Gjennom alterets gjenopplevelse av overgrepet får leseren et innblikk i hva slags situasjon barnet Cam var i da han dissosierte. Forfatteren beskriver hvordan alteret Wyatt ikke blir i situasjonen, men dissosierer til alteret Mozart som så gjenopplever voldtekten. Typisk for Mozart er hans problemer med å puste. Opplevelsen av at en vagina dekker ansiktet hans, gir ham følelsen av å bli kvalt.
Når Cameron West beskriver alternes opplevelser sammen med bestemoren, gjøres det i en dialog mellom terapeuten og barnealterne. Både Davy og Mozart gjenopplever overgrepene i terapirommet mens deres stemmer forteller hva som skjer der de selv opplever å befinne seg. I dialogen finnes det ingen avstand til opplevelsene, ingen tolkning av det som skjer. I beskrivelsen derimot befinner blikket seg hos fortelleren som tolker det han observerer. Davy observeres utenfra, og blikket befinner seg hos fortelleren. "His look of terror…" er ingen beskrivelse av Davys opplevelse, men av tilskuerens tolkning av den. Fokaliseringen endrer seg når alteret Mozart forteller om sin opplevelse av å være hos bestemoren. Fortelleren har en dobbel fortellerposisjon der han både observerer Mozart og refererer dialogen, samtidig som han befinner seg innenfor opplevelsen og forklarer de reaksjonene som observeres av en ytre fokaliseringsinstans. "…his tortured breath…" Cameron Wests opplevelse av situasjonen beskriver den samme dobbelheten, "he or she was in the past - my past." Han observerer seg selv som en annen, i en tilstand der han selv befinner seg både innenfor og utenfor sin egen kropp. I beskrivelsen "as if a steel beam was lying on his chest" har Cam kunnskap om Mozarts opplevelse.
DISSOSIERT LIDELSENS OPPRINNELSE - SELVBIOGRAFIENS FORTELLINGER
Når han skriver "The head shook twice," ser leseren at han ikke lenger har kontroll over eller nærhet til kroppen. Hodet tilhører ikke lenger Cam. Det er Mozart som opplever bestemorens vagina presset over ansiktet, men Cameron West setter ord på det som skjer og kan bruke ordet vagina.
Ulike altere hos Cameron West gjenopplever ulike overgrep. Leseren møter en rekke altere som gjenopplever overgrep. Flere av alterne er jenter, to av dem, Trudi og Anna beskrives som åtte år gamle tvillinger. De var begge til stede under de samme overgrepene, men mens Anna forteller at hun ikke kjente noen smerte og ikke føler sinne, bærer Trudi på smerten, skammen og skyldfølelsen. West beskriver at Trudi er smerte. Slik møter leseren alteret som bærer av en funksjon det har rommet siden overgrepet fant sted.
Barnet i brønnen
I When Rabbit Howls møter leseren i beskrivelsen av en terapitime Kvinnen som har brukt en halv time på å fortelle Stanley at det bare fantes én brønn på gården. Den andre brønnen fantes bare på tegningen. Den var ikke virkelig. Den hårdnakkede insisteringen får leseren til å skjønne at brønnen har en spesiell betydning, og at denne betydningen finnes et sted i nærheten av Kvinnens bevissthet. Da hun for femte eller sjette gang benekter brønnens eksistens, blir den voksne stemmen spinkel og ansiktets uttrykk blir som et barns.
In the dead essence of Olivia II`s six year old mind as she surfaced and began to speak, things were as they had been on the day of her "death." As she sat playing at the field at the second farm-house, there came the call of a far-off bird, his song heavy with summer´s inertia. The sun beat down on the hedgerow that surrounded her on four sides like tall green fortress walls. The leaves were silent in the windless heat (Chase 1990, s. 174).
Sansningssenteret er i "the dead essence" av Olivia II. Hun hører sangen fra fuglen langt borte og sola skinner på henne der hun sitter gjemt i hekken som er som en borg rundt henne. Fortellerstemmen vet vi som lesere ikke hvem som eier. Fokaliseringsinstansen er ikke Olivia IIs, men er en stemme som får tilgang til hennes opplevelse av hva som skjedde den dagen hun døde.
DISSOSIERT LIDELSENS OPPRINNELSE - SELVBIOGRAFIENS FORTELLINGER
A giant daddy-longlegs crept up a blade of grass near her bare toes. (...) Her eyes were riveted on the spider. Her mind soared for a moment, then focused. Unaware of what she was doing, the future course it would take, she mesmerised the spider´s motions, refined them. She was, in effect, "giving birth" to the seed that would eventually become Grace, the Zombie. The Zombie, not the child would walk out of this field today. The child didn´t know that and yet she was suddenly doubly afraid, as if a chill wind had sprung up (ibid s. 175).
Barnet følger edderkoppens bevegelser. Fordi de minner henne om noe, forbereder hun seg ubevisst på at noe skal skje. Leseren har blitt fortalt at Olivia II skal dø, og vi forstår at når hun er den andre i rekken, betyr det at den første allerede er død. I Olivia IIs fokusering på edderkoppen, forberedes et sted i underbevisstheten the Zombies komme. Vi er som lesere forberedt på å bli fortalt en forferdelig historie. Et sterkt sansebilde bekrefter denne forventningen:
"The daddy-long-leg´s motions had carried him up the blade of grass to where its tender green tip lay against the rock rim of the old well. The child moved, too, from the heat of the earth, and hoisted herself up next to him, feeling the stones cold and hard under her haunches. Her bare dangling heels brushed against rough stone walls and she saw the reflection of herself in the blackness of the well water far below" (ibid, s. 175).
Mens hun følger edderkoppens bevegelser, flytter barnet seg fra sitt skjulested i hekken, bort fra tryggheten, opp til kanten av brønnen. Det tilsynelatende uskyldige bildet av nakne jentebein, blir brutt av et bilde av en røff steinmur og av speilbildet i en sort brønn.
The shadow that had been there for some time moved in front of her, lay directly across herself and the spider too. "Come play," the stepfather said, but Olivia II had learned a lesson from what had happened to her predecessor, Olivia I. She prepared to flee. Before her feet hit the dirt, the stepfather grabbed her and she saw what he hid behind his back, a crate…(...) A rope had been attached to it(ibid, s 175).
Barnet Olivia II vet at farens lek ikke er en lek hun vil være med på. Leseren blir fortalt at hun har tatt med seg denne kunnskapen fra Olivia I. Men muligheten for flukt er ikke til stede, og minnet om hva som skjedde med boksen med et rep festet til den, får også "the dead essence" av Olivia II til å forsvinne fra terapirommet.
DISSOSIERT LIDELSENS OPPRINNELSE - SELVBIOGRAFIENS FORTELLINGER
The dead essence of Olivia II screamed on a far-away note that plunged straight down Stanley´s spinal column. The woman surfaced, shaking her head so hard that the tears flew. "No, I won´t believe it; nobody can make me! There was only one well, by the kitchen door!" She was suddenly shoved aside. Olivia II had seemed to speak from the depths of irreversible damage. The child who emerged over the woman showed signs of the same damage, except that hers was voiced in near-hysteria. "Oh, yes, there was a well in the field," the second child sobbed. "The stepfather put Olivia II in the crate and hung her down" (ibid, s. 176).
Skriket fra "the dead essence" av Olivia II, er den utvendige tilhørerens første bekreftelse på at et forferdelig minne har fått en stemme. Men tilhøreren vet ikke at stemmen ikke tilhører Kvinnen. Som lesere blir vi fortalt at den tilhører "the dead essence" av Olivia II og at den kommer langt borte fra. Skriket bringer Kvinnen tilbake til overflaten. Hun har mottatt minnet om brønnen og benekter at dette minnet kan være sant. Men hun blir brått skjøvet bort, og leseren møter stemmen til et lite barn, som i sinne over Kvinnen vantro kommer fram for å fortelle hva som skjedde i brønnen. Leseren blir fortalt at barnet bærer med seg de samme skader som Olivia II, men i motsetning til Olivia II, har dette barnet en stemme som kan fortelle hva som skjedde.
"Do you know why he did that to her?" Stanley felt as if he was choking. (...) The child replied over wilder sobs that the stepfather had been angry over a refusal to play "that dumb game." "Snakes," she screamed, "he knew we hated them, he found a lot and threw them down the well on top of Olivia II."..(...) “Olivia II died in the well,” the child sobbed. "She hadn´t been around long enough to have anybody take over, so Catherine did it. Catherine is her adult mirror-image" (ibid, s. 176).
Bildet av barnet i brønnen med slanger som kastes over henne, er visuelt sterkt. Leseren blir fortalt at alteret som opplevde dette døde, og at et nytt alter ikke ble skapt da hun forsvant. For Olivia II overtok Catherine som ble hennes voksne speilbilde, -
Catherine of the worldly attitudes, the wry sense of humour, Catherine whom nothing ever touched or tormented, uttered against her will a strangled cry, half felt, half remembered. It was her own and yet not, enmeshed and yet separated from the frightened wet bundle Mean Joe held against his chest. Catherine´s mind fastened on his and sent a steady stream of messages. One of them was gratitude, held in her eyes that mirrored exactly those of the creature Mean Joe had taken to him (ibid, s. 154).
DISSOSIERT LIDELSENS OPPRINNELSE - SELVBIOGRAFIENS FORTELLINGER
Leseren møter en forbindelse mellom Catherine og Olivia II i Catherines minner som halvveis føles, halvveis huskes. I denne opplevelsen skriker Catherine et halvkvalt skrik, som både tilhører henne selv og den fuktige bylten i brønnen som Mean Joe holder inntil seg. Catherines øyne speiler Olivia IIs når hun sender Mean Joe beskjeder som takknemlighet for hans beskyttelse. For Catherine er det en viktig del av hennes funksjon som troppemedlem å sørge for både sin egen og andres beskyttelse. Leseren får vite hvordan hun i praksis ivaretar denne funksjonen:
Catherine drifted in her own head, mentally designing houses and arranging floor plans with hidden escapes, private retreats. She designed, not according to building codes, but for safety from human predators. (...) The powder room, with all four walls of solid red brick, rose straight into the air, two stories above her head, where the walls met solid brick ceiling. (...) Catherine, who had designed that room for security, smiled into the mirror now. Unlike the toilet facilities at the farmhouse, this narrow powder room did not have a single chink in the walls. She knew because she´d personally supervised with the mason the laying of every brick (ibid, s. 72).
Som Olivia IIs voksne speilbilde er Catherine en kvinne som mer enn noe annet er opptatt av trygghet. Liksom Olivia II satt med hekken som en borg rundt seg, bygger Catherine et rom av murstein, to etasjer høyt og uten en enste sprekk noen kan kikke inn gjennom. Liksom brønnen er rommet bygget av murstein, men denne gangen er det en trygt sted å være.
Vi er tilbake i terapitimen der Stanley prøver å forstå det indre samspillet mellom troppemedlemmene:
Catherine, Stanley thought, who hated the idea of motherhood, had become an adult stand-in for a six-year-old self.
"Who are you?" Stanley asked.
"Olivia I is dead, too, because of the stepfather and what he did to her with the pink thing, and because the mother walked on her. She was four years old. From Olivia I, there´s just me left. I´m her child mirror-image.
Stanley asked what her name was; she howled that she did´t have a name, didn´t want one. (ibid, s.176-177).
Boka beskriver en rekke brutale seksuelle overgrep. Fragmenter av historien fortelles over tid, fordi flere altere til sammen beskriver den enkelte episoden. Ingen har klart å beholde et nærvær gjennom en hel mishandling. Når minnene blir for sterke, griper andre altere inn for å beskytte dem som forteller. Mean Joe, tre meter høy og afroamerikaner, kan beskytte dem alle.
DISSOSIERT LIDELSENS OPPRINNELSE - SELVBIOGRAFIENS FORTELLINGER
No one in the Troop Formation understood how it had happened. They only knew that the particular child in front of Stanley was the child core´s mirror image. She had put herself in jeopardy and themselves along with her…(...) And in the child´s moment of extreme panic, Mean Joe wrapped her within himself and took her away. Back to the place Stanley would have given anything to discover (ibid, s.180-181).
Terapitimen blir filmet og både teknikeren og Stanley kjenner et raseri de ikke vet hvor de skal gå med. Stanley undrer seg over hva som vil skje med Kvinnen når alle hennes minner blir en del av hennes virkelighet. Det er flere måneder siden et alter laget en tegning av brønnen. For Kvinnen eksisterer den fortsatt ikke.
Beskrivelsen av barnet i brønnen tydeliggjør kompleksiteten som møter leseren i When Rabbit Howls. Fortellerstemmene er i stadig bevegelse. De mekanismer som beskytter barnet og skaper nye altere er mer komplekse og vanskeligere å få tak i enn de vi møter i de andre selvbiografiene. Alterne i boka strever også med å forstå hva som skjer.
Lamb Chop had been rattled since the last session. First hearing "the dead essence" of Olivia II in the well, then seeing Olivia I´s child mirror-image, and finally having the "dead essence" of the other child emerging almost on top of her. It had been too much to handle.
"They were so different from me," Lamchop sobbed in spite of the yellow gumdrop Mean Joe had given her. "What´s wrong with them?"
"They´re dead," Mean Joe told her.
"I was scared. Am I dead, too?"
"No, you´re not dead, and everybody´s scared."
"Even you, MeanJoe?"
"Especially me, and I´m supposed to be the strong one. You could do us all a favour."
"What´s that?"
"Make up your mind how you want to spell your name. You write Lamb Chop. Lamchop and Lambchop. It`s never the same. You confuse whoever is typing the manuscript."
"Too bad," Lambchop said. "That´s the way I like it."
Mean Joe reached over and put another gumdrop, purple this time, into her waiting mouth. (ibid, s. 196).
Alteret Lamb Chop gråter og er redd etter å ha vært observatør til gjenopplevelsen av hva som skjedde i brønnen. Når Mean Joe forklarer Lamb Chop at minnene og stemmene kommer fra noen som er døde, prøver fortelleren samtidig å forklare sammenhengen fortellerstemmene befinner seg i, til leseren.
DISSOSIERT LIDELSENS OPPRINNELSE - SELVBIOGRAFIENS FORTELLINGER
Når han beroliger Lamb Chop med å fortelle henne at hun ikke er død, skjønner også leseren at det finnes levende og døde altere, levende og døde stemmer. Som en voksen som prøver å få barn til å tenke på noe annet, ber Mean Joe Lamb Chop om å bestemme seg for hvordan navnet hennes skrives. I denne oppfordringen mottar leseren en rekke beskjeder. Mean Joe refererer til manuskriptet og vi får vite at det skrives for hånd, og at det er flere som tar seg av maskinskrivingen. Leseren får også beskjed om at alterne selv har kontroll over sine navn og at de skriver ulike deler av den samlede fortelling. Når Mean Joe gir Lamb Chop et nytt sukkertøy, blir leseren fortalt at det er hans hånd som legger sukkertøyet i hennes munn. Slik blir leseren fortalt at de har et samtidig nærvær med kontroll av ulike deler av kroppen, der en del, dissosiert fra den andre, kan ta vare på den andres behov. I denne skildringen møter lesere en interessant fremstilling av nærvær og splittelse hos en dissosiert person.
Alterne som fortellerstemmer
I forfatternes fortellinger om de hendelsene som lå til grunn for at de begynte å dissosiere, er avstanden til opplevelsene tidvis borte. Når JD forteller at "everything was soft here. It was getting darker and darker," når Mozart opplever å bli kvalt av at en naken bestemor sitter på ansiktet hans, eller når Olivia II sitter gjemt i hekken, er alteret et opplevende selv uten avstand i tid. I de fleste selvbiografier om barndom, møter leseren en hendelse som rekonstrueres av en voksen, tolkende forteller. I selvbiografiene om multippel personlighet tas leseren med inn i opplevelsen. Gjennom forfatternes altere får leserne en direkte tilgang til barnets opplevelsesverden. Slik kan disse selvbiografiene være en ressurs til kunnskap om hvordan barn opplever overgrep og om hvordan de takler den angst som er forbundet med slike opplevelser.
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Kapittel 10 Gjennom ordene og opplevelsene
- den terapeutiske relasjon
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Fra psykoanalysen er vi kjent med at mennesket kan betraktes som en tekst som er åpen for fortolkning, og at Freud betraktet sine pasienter som helbredet når de kunne fortelle og godta sine livshistorier. Freud understreker at et sentralt element i psykoanalysen er at fortrengningene skal oppheves og opplevelsene skal huskes slik at det kan konstrueres et fullstendig bilde av de glemte år av pasientens liv. Konstruksjonsarbeidet sammenligner Freud med det arkeologen gjør når vegger bygges opp av gjenstående murrester og søylenes antall og stilling bestemmes ut fra fordypninger i grunnen. Analytikerens fordel framfor arkeologens er at han arbeider med et psykisk objekt der alt det vesentlige er bevart selv om det er tildekket og synes utilgjengelig for individet. I en dynamisk prosess der analysanden bidrar med materialet og analytikeren tolker og konstruerer, bringes analysanden dithen at han husker det som er opplevd og fortrengt. (Freud 2000). Ved å fortelle historiene om og om igjen, forandres versjonene, og gjennom endringene blir det mulig for individet å omskape seg selv.
Petter Aaslestad, som også har arbeidet med psykiatriske tekster (Pasienten som tekst, 1997), viser i sin innføringsbok i narratologi til den selvbiografiske fortelling som et illustrerende eksempel på hvordan livets tilfeldige begivenheter kan settes sammen og oppfattes som meningsfylte (Aaslestad, 1999). Aaslestad sier seg uenig med Freud i hans vektlegging av den sammenhengende livshistorie. Han påpeker at det alogiske også er en mulighet, og at det ordnede kan ligge på et plan som ikke er umiddelbart tilgjengelig for leseren. Aaslestad sier at når en person ikke kan skape orden i kaos ved å lage en fortelling basert på et utvalg av livets tilfeldigheter, kan dette være et tegn på patologisk galskap, men det kan også være uttrykk for en streben etter å organisere sin virkelighet på en ny og ukjent måte (ibid 1999).
I Imagined Childhood sier Marianne Gullestad at psykoanalysen kan sees som en langvarig fortelling av ens livshistorie med spesielt fokus på barndommen. Analytikeren skal hjelpe pasientene å forstå og rekonstruere barndomshistoriene slik at det blir mulig å leve med dem i nåtiden. Om selvbiografiske fortellinger sier Gullestad at "there is always otherness - "sentimentality" when an adult narrates his or her childhood" (Gullestad 1996 s. 33). DISSOSIERT GJENNOM ORDENE OG OPPLEVELSENE - DEN TERAPEUTISKE RELASJON
Kanskje er det denne sentimentaliteten vi ikke finner når alterne i selvbiografiene forteller fra en fortid de tror tilhører nåtiden. Sentimentaliteten kommer med distanse og tolkning, og alterne har ingen distanse og kan ikke tolke. Tolkningen av hendelsene skjer over tid gjennom et samarbeide mellom alterne, vertspersonen, terapeuten og leseren. I den terapeutiske samtalen skjer en interaksjon der alternes oppgaver blir tydeliggjort og minner om en felles livshistorie blir delt. Slik kan forfatteren arbeide seg fram mot et mer samlet selv og konstruere en sammenhengende historie om sitt liv. I forholdet mellom språk og sinn, i sammenhengen mellom tekst og det levde liv, prøver forfatterne av selvbiografiene som omtales i denne oppgaven, å avdekke virkeligheten og gjennom ordene og fortellingene skape orden i et kaos.
I selvbiografiene møter vi noen forfattere som ved hjelp av mange år i terapi, har klart å skape logiske, sammenhengende konstruksjoner av sine livserfaringer. Ved å komme i kontakt med de avspaltede delene av selvet slik at også disse delene har fått fortelle sine historier, har de mange små historier blitt satt i en sammenheng der de er blitt forståelige og logiske både for forfatteren, terapeuten og leseren. Men ikke alle forfatterne har maktet eller ønsket å skape denne sammenhengen. For noen har opplevelsene, spaltningen og det påfølgende kaoset vært så stort at forfatteren ikke har valgt integrering som mål. For Truddi Chase og troppene ble målet å skape en innsikt og et samarbeid mellom alterne som gjorde det mulig å leve et liv med en økt livskvalitet. I dette samarbeidet mellom alterne ligger det Aaslestad refererer til som det ordnede, og ved at Eans væren har fått lov til å være uforklart og således ikke umiddelbart tilgjengelig, møter leseren også det alogiske.
Det har tidligere i oppgaven vært understreket at en tydelig terapeutisk relasjon har vært et av kriteriene jeg brukte ved valg av selvbiografier i denne oppgaven. For alle forfatterne har den terapeutiske relasjon hatt betydning i deres konstruksjon av en livshistorie og således deres mulighet til å skrive en selvbiografi der fokuset har kunnet være der Lejeune mener det bør være i en selvbiografisk tekst; på det individuelle livet og spesielt personlighetens historie.
Tre av forfatterne beskriver langvarig psykoterapeutisk behandling hos én terapeut, mens Cameron West på grunn av flytting måtte bytte terapeut uten å ha avsluttet en behandling. Både Jean Darby Cline og Truddi Chase har i sine bøker forord og etterord av terapeutene som beskriver terapien, psykopatologien og bekrefter at forfatterne av selvbiografiene forteller sine historier slik de har opplevd dem. DISSOSIERT GJENNOM ORDENE OG OPPLEVELSENE - DEN TERAPEUTISKE RELASJON
Jane Phillips, som har valgt å skrive under pseudonym, har ikke kunnet inkludere en slik henvendelse fra terapeut til leser, og hennes opplevelser i terapien står således ukommentert utover den selvbiografiske tekst.
Når jeg ønsker å se nærmere på hvilken betydning terapien har i forfatternes konstruksjon av sine livshistorier, vil det være for omfattende å bruke samtlige selvbiografier. Jeg har derfor i denne sammenheng funnet det hensiktsmessig å konsentrere meg om en av tekstene. Av flere grunner har jeg valgt å bruke The Magic Daughter i denne delen av undersøkelsen. Jane Phillips retter i sin tekst tydelig fokus mot det arbeid som foregår i terapirommet og trekker linjer til hvordan dette arbeidet påvirker hennes hverdag. Hun viser en høy grad av refleksivitet og oppnår på tross av stor grad av splittelse i en rekke altere, en integrering av selvet. I tillegg anser jeg hennes problematisering av kjønn og identifikasjon hos alterne som et spesielt interessant tema i hennes fortelling.
Hvor er hun som heter Jane?
Jane Phillips beskriver at hun helt siden tidlig ungdom hadde hatt en smertefull mistanke om at noe var alvorlig galt med henne. Hun forteller at hun som ung ikke klarte å sette ord på hva som fikk henne til å føle dette, og sier "I just never seemed to be who I really was - although I had no idea who that was. It seemed to me that I was no one; that when people were around, I simply didn`t exist" (Phillips 1996, s. 19). Phillips beskriver her en opplevelse av å ikke være den hun virkelig her. Selv om hun ikke vet hvem den virkelige Jane er, antyder hun i disse ordene at denne virkelige Jane finnes selvom hun selv ikke vet hvor. Hun opplever å være "no one." Selv om "no one" innebærer å ikke være noen, kan det i disse ordene også ligge en opplevelse av å ikke være én. Jane kjenner at hun trenger hjelp, men fordi hun ikke finner ordene som beskriver det som er galt, er hun redd for å ta kontakt med en terapeut. "The prospect was so ridiculous, I never went" (ibid, s. 20). Problemet kan ikke konkretiseres, og tanken på å oppsøke hjelp, blir derfor latterlig. I stedet for å søke hjelp, mister Jane kontrollen over livet sitt:
I carried the gas can from the garage into the house with the full intention of burning the place down. (...) In the kitchen, the knives seemed to call out to me to slit my wrists, and for long hours I would stand inside the closet weeping because none of the clothing there seemed to belong to me (ibid, s. 21)
DISSOSIERT GJENNOM ORDENE OG OPPLEVELSENE - DEN TERAPEUTISKE RELASJON
Etter å ha tilbragt flere dager i sengen uten å fungere, når fortvilelsen et punkt der løsningen ligger i et ønske om destruktiv handling. At klærne i skapet ikke tilhører henne selv, forsterker opplevelsen av å ikke være. Når Jane en ettermiddag opplever at hun er fysisk splittet i to deler, der den ene Jane ligger i sengen og betrakter den andre Jane som sitter ved skrivebordet, klarer en av dem å sette ord på at hun trenger hjelp og skriver: ”Something is
terribly wrong. See your doctor” (ibid s. 21). I denne beskjeden fra en Jane til en annen snakker hun som skriver, til den andre i annen person. Opplevelsen av å være splittet er blitt verbalisert.
En som vil lytte
Psykoanalytikeren Bjørn Killingmo beskriver i artikkelen "Mitt kliniske lytteperspektiv" (Killingmo 1999) at den affektive kvalitet i relasjonen innehar førsteplassen i hans lytteperspektiv. Fokus er spesielt rettet mot å fange inn om pasienten føler seg trygg i forhold til terapeuten. Nettopp tryggheten vektlegges i den relasjon Jane Phillips får til psykologen hun oppsøker. Phillips forteller at opplevelsen av å bli tatt i mot av en som lytter og skaper et trygt rom, gjør det mulig for henne å la alle deler av selvet komme fram og fortelle sine deler av den felles livshistorie.
Jane oppsøker psykolog med en indre overbevisning om at det ikke finnes noen som vil ha den nødvendige tålmodighet og styrke til å lytte til henne. Gjennom hele livet har hun levd opp til foreldrenes forventninger uten at noen har spurt Jane om hvem hun er eller hva hun vil. Når terapeuten kommuniserer ro, tålmodighet og mildhet, gir dette henne en følelse av trygghet. Jane forteller at behovet for trygge rammer og klare avtaler i terapien var stort, og at alle uforutsette hendelser var skremmende. I møte med psykologen opplever hun både hvor vanskelig det er å stole på at han vil ha henne som pasient og å finne ordene som beskriver hvordan hun har det: "I wanted to talk and did not want to talk. I remember that I had to talk but could not seem to do it. I seemed to have something to say but I didn`t know what" (Phillips 1996, s.27). Leseren møter en Jane som i stedet for å spille en rolle, skal representere seg selv. Men Jane vet ikke hvem hun er, og ordene forsvinner før hun får tak i dem.
DISSOSIERT GJENNOM ORDENE OG OPPLEVELSENE - DEN TERAPEUTISKE RELASJON
In time I heard a voice begin to speak. It could only say a word, a phrase, a half-sentence at a time. Inside I heard other voices. One twittered with horror. Another muttered that it was all an utter lie...(...) It was a voice that wasn`t mine, that seemed to put my chest to sleep, but it was also a voice that seemed to me to have been there maybe since forever and that, to my horror, had finally found someone to listen to it (ibid, s. 27).
Når Jane begynner å snakke, beskriver hun en opplevelse av at stemmen ikke tilhører henne selv. Sansningssenteret er hos den Jane som forteller, og fortellerstemmen har en intern fokalisering. Samtidig har fortelleren en ekstern fokalisering i forhold til stemmene som snakker. Leseren møter en forteller som samtidig har avstand og nærhet til det som skjer. Jane forteller at stemmen som ikke tilhører henne selv, alltid har vært der. Stemmen har lett etter en som vil lytte, og har derfor funnet noe den har søkt etter, men Janes bevisste jeg reagerer med forferdelse. Det er ikke hun som vil fortelle historien om broren Hank og overgrepene han utsatte henne for:
"Nine," announced a voice, presumably my own.
"All right," he said. "Nine. Just sit and think for a little about being nine years old."
I didn`t think. I didn`t have the chance. Suddenly, weirdly, I was nine years old again. My heart was racing, my skin was clammy, my breathing was fast and shallow, and I wanted to throw up. ..(...)
"We have to talk about my brother then," I said after a while.
"Tell me about him."
I fell silent, but I could not talk. ..(…)
"He sh..sh…shot …Kip," I finally stammered. My teeth had begun to chatter.
"And Kip was how old?" my therapist asked.
I stared at him, then saw myself hold up two fingers (ibid, s. 23).
I dialogen med terapeuten beholder Jane ikke et perspektiv der den voksne Jane prøver å huske hvordan det var å være ni år. I stedet forsvinner avstanden i tid og alder, og Jane opplever og erfarer seg selv som niåring. Stemmen til jenta som forteller at hun er ni år, tilhører ikke henne selv, men barnet hun en gang var. Sammen med opplevelsen av å være ni år, beskriver Phillips også en fysisk opplevelse av angst. Slik blir det tydeliggjort at den fysiske reaksjon skjer i en kropp som huser både den voksne Jane og barnet Jane.
I looked at my therapist, unable to speak, unable even to nod.
"All right," he said, "I can see there was more."
I forced myself to nod. Then a small voice added, "A lot" (ibid 1996, s.25).
DISSOSIERT GJENNOM ORDENE OG OPPLEVELSENE - DEN TERAPEUTISKE RELASJON
I et samarbeide mellom den voksne Jane og Jane ni år, klarer den voksne å nikke, mens barnet svarer. Kroppen beskrives som dissosiert fra jeget. "My body seemed so large and dead and unfamiliar that I was pretty certain I would never be able to get it on its feet and walk it out the door" (ibid, s. 25). Jane beskriver at hun kjenner seg fremmedgjort fra kroppen og forteller om en avstand som gjør den til en gjenstand hun må ta med seg.
Jane ni år forteller at hun er ikledd rutete skjorte og caps. Jane ni år er barbeint og har hestehale. Jane ni år har en bror som prøver å voldta henne i vaskerommet. Mens stemmen til barnet Jane forteller at hun er på vei inn i vaskerommet, blir voksne Jane det barnet:
"Then I am there, too, walking into the laundry room. My brother Hank comes in behind me. In his hand is a battered copy of Gray`s Anatomy. I have recently reached puberty. My breasts are developing. ..(...) My bare foot plays across the cool linoleum like the foot of a runner seeking its mark before a race. "Fifty dollars," he says again. I say no. (...) The encyclopedia hits the floor. He lunges (ibid, s.28).
I denne skildringer er det ikke lenger avstand mellom voksen Jane og Jane ni år. Dialogen og opplevelsen som skjer før broren kaster seg over Jane, kan hun referere ord for ord som i en indre dialog, en "transference of thought" mellom voksen Jane og Jane ni år. Jane har avstand til det som skjer og med voksne Janes vokabular bruker hun ord som "puberty" og beskriver hvordan foten flytter seg. Samtidig er hun i hendelsen og forteller om den i nåtid, men med det perspektiv som avstand gir:
And the rest is only a series of stills in my memory, like the remnant of some old, badly damaged film. My foot slips. My arm is wrenched. My head hits the corner of the clothes dryer. Hank reaches up under my shirt and wrenches my bra out of place. He yanks at my jeans and gropes between my legs. He reaches to open his own pants (ibid, s. 28).
Etter at broren kaster seg over henne, endrer perspektivet seg, og Jane blir en observatør til det som skjer. Hun beskriver diffuse bilder, men er ikke i opplevelsen.
Terapeuten spør Jane hvor hun befant seg under angrepet. ""In the middle of the room." I said. "
DISSOSIERT GJENNOM ORDENE OG OPPLEVELSENE - DEN TERAPEUTISKE RELASJON
I watched the whole thing from the middle of the room." "You dissociated then," he said"
(ibid, s. 29). Phillips beskriver at hun opplevde dette minnet både som farlig sant og farlig falskt.:
I was far more willing to believe that I was crazy, that I was a pathological liar, that I had a sick and twisted imagination, than I was willing to believe that my own brother had tried to rape me on a summer morning in the laundry room. (ibid, s 31)
Phillips bruker i sin beskrivelse av egen reaksjon elementer fra samfunnets skeptiske diskurs. Hun ønsker ikke at minnene skal være reelle, men at hennes galskap i stedet skal være at hun tror hun har vært utsatt for overgrep. Bruk av begreper som pathological liar og twisted imagination viser hvor farget hennes egne holdninger er av dem hun opplever at hun ser ellers i samfunnet.
Teraputen og Jane Phillips starter et samarbeid som kommer til å vare i mange år. I løpet av årene i terapi aksepterer Jane at de mange minnene om brødrenes overgrep er reelle. "My sexual education continued solely at their hands. (...) For three full years, everything I learned about sex and about myself as a girl I learned from my brothers (ibid s.87 ). Phillips beskriver gjentatte overgrep, der hun ble truet til å ha sex med sine brødre.
For what seemed forever my brothers masturbated and rolled on top of me. Because I still desperately wanted them to like me, and because I didn`t want to be stupid, I remained lying there - obedient, queasy, horrified and frightened (ibid s. 86-87).
Som lesere kan vi relatere Janes reaksjon til tidligere beskrivelser av det magiske barnet som underkastet seg morens forventninger og spaltet bort de deler av selvet som ble utsatt for overgrep.
Konfrontasjon og motstand
Jane Phillips er redd for å bli for avhengig av terapeuten, men samtidig er hun også redd for å bli forlatt. Gjennom terapien lærer hun å kjenne og gjenkjenne følelser, kan etter hvert le og gråte, sørge og håpe. Hun prøver å forklare terapeuten hvorfor det likevel blir forbudt å vise at hun også kan føle sinne: "You won`t know me, I swear. I`m someone else when I get mad. You`ll hate me." (ibid, 34). Terapeuten får snart dokumentert at når sinnet manifesterer seg, så er Jane ikke selv til stede i det.
DISSOSIERT GJENNOM ORDENE OG OPPLEVELSENE - DEN TERAPEUTISKE RELASJON
Hennes uttalelse om at hun er "someone else" blir bekreftet. Etter å ha diskutert rammer og regler for terapien, mottar terapeuten et rasende brev fra Jane. I neste time konfronterer han henne med innholdet i brevet:
His face was dark, and he himself seemed furious. "Did you write that?" he said. I recoiled, then took the letter and unfolded it. But when I tried to read it, my eyes would not focus, and, before I knew it, something deep inside me was wrenching out of place. "Did you write that?" he said again. I thrust the letter back at him, leaned forward and put my head between my knees (ibid, s.37).
Jane har ingen kunnskap om brevets innhold, ingen nærhet til det sinne som holdt henne ved skrivemaskinen den natten brevet ble skrevet. Opplevelsen av sinne er det ikke hun som er bærer av. Et sint lite barn har tatt vare på denne funksjonen. Terapeuten forklarer hvorfor denne konfrontasjonen var nødvendig: "Maybe I shouldn`t have done that," he said after a moment. (...) But I had to know, he added" (ibid, s. 38). For Jane blir denne konfrontasjonen en bekreftelse på at angsten hun har hatt for sitt eget sinne har vært vel begrunnet. Terapeuten hadde tidligere sagt at hun kunne kjenne seg trygg på at han kunne ta i mot alle slags følelser. Nå opplever hun at han har vist henne at det ikke er sant. For Jane tar det lang tid å forstå at det hun har lært å identifisere som sinne, i virkeligheten lignet mer på et dødelig raseri med paranoide overtoner.
Både terapeuten og Jane er innforstått med at hun har en dissosiativ lidelse, men at en pasient dissosierer, innebærer på ingen måte at pasienten har MPD/DID. Både hos terapeuten og hos Jane møter leseren en motstand mot å bruke en slik diagnose. Terapeutens holdning var at dette er en meget sjelden tilstand og at den kunne oppstå som en pasients reaksjon på en terapeuts handlinger og forventninger. Jane ønsker ikke å bli satt i en bås og er i mot den merkelappen hun opplever at en diagnose gir. Samtidig faller brikkene i livet hennes på plass når hun ser dem i forhold til diagnosens symptombeskrivelse.
Det er The Kids møte med terapeuten som overbeviser ham om at diagnosen er den rette. Disse barna opptrer i terapien uten at Jane har noen form for kunnskap om deres nærvær. I sitt forhold til The Kids møter leseren en terapeut som viser stor grad av åpenhet og fleksibilitet i forhold til sin pasient.
DISSOSIERT GJENNOM ORDENE OG OPPLEVELSENE - DEN TERAPEUTISKE RELASJON
Vi har tidligere sett hvordan Janes første møte med The Kids artet seg, og jeg vil senere diskutere deres funksjon i systemet når de ved å forbli barn i førpubertet unngår å forholde seg til seg selv som kjønn. Når Janes mål er en integrering av alterne, blir det tydelig for oss som lesere at det kan være vanskelig å integrere en gruppe barn med en bevisst motstand mot kjønnstilhørighet i en voksen kvinnes selv.
Phillips forteller at hun ønsket en terapeutisk relasjon uten bruk av hypnose eller noen form for medikamenter. Hun beskriver at hun er redd for at en slik stimulus skulle kunne påvirke "my mind`s very fragile balance (ibid s. 34). Når leseren i løpet av terapien sammen med Jane møter JJ, blir det tydeliggjort hvorfor hun er redd for medikamenter:
JJ hurtled back into my consciousness the exact same way she had done everything: in a rush and with great drama.(...) Her old wire-rimmed glasses, which I hadn`t seen for years, appeared abruptly on my bureau. (...) On her second night back, she nearly tore my house down, tossing the contents of drawers, ransacking every nook and cupboard, desperate for the small bottle of green-and-yellow capsules (ibid, s.112).
Leseren møter "wild, unhappy JJ, at precisely age fifteen" (ibid, s.118) etter at Janes terapeut har antydet at hun kanskje burde bruke antidepressive midler. JJ bringer minner om medisinflasken som gjennom hele oppveksten alltid var i nærheten. "Medication meant that I was bad. It meant that I was unable to control myself (ibid, s.115).
På leirskole ble JJ fifteen konfrontert med at medisinen hun bruker kan sidestilles med å bruke narkotika og bestemte seg for å slutte med librium. Phillips forteller fra den voksne Janes synsvinkel om JJs erfaring den gang: "It was tough going . The prospect of being an adolescent multiple and giving up a prescription drug habit is almost more than I can comprehend" (ibid, s. 121). Phillips har ikke selv vært igjennom JJs erfaring og kan bare tenke seg hvordan hun opplevde det. Det Phillips som tilskuer kan fortelle om, er hvordan JJ gjenopplevde tiden etter at hun sluttet å ta medisiner: "When fifteen-year-old JJ suddenly reemerged, she was reliving parts of the experience: trembling hands, nervous tics, painful skin, and a nearly unbearable craving for medication (ibid, s.121). Phillips beskriver en rekke symptomer på abstinens som Jane hadde da hun sluttet med medisiner og som JJ fortsatt opplever å ha. I JJs første møte med terapeuten sier hun tydelig fra at hun ikke vil bruke medisiner igjen:
DISSOSIERT GJENNOM ORDENE OG OPPLEVELSENE - DEN TERAPEUTISKE RELASJON
Within a week of her arrival, my therapist spent some time with her. (...) Is my mother out there? She demanded, her voice frightened and sullen, "No," he said. "You are here alone."(...) "I`m not taking drugs," she announced abruptly. (...) My therapist paused. "What makes you think you would have to do that?" "I don`t know," JJ muttered."I`m just not going to do that." "This is your first time here," he said gently. "Let`s take our time." (...) JJ got down on her knees and stroke the dog. "I wish I could have a dog, " she said, sighing sadly. "My mother won`t let me. I`m only allowed to have cats. "Actually, mmm, that is your dog." JJ`s gaze never left the dog. "Oh no," she said. "I don`t have a dog." (...) He tried again, "Really," he said. "That dog lives where you live now. If you check during the week, I think you`ll be surprised:" (...) Don`t tell my mother I am here," she begged. Then her gaze narrowed. "I`m not taking drugs," she said fiercely. "I promised I wouldn`t anymore." "I know," he said quietly. I know" (ibid s.136).
Slik møter leseren et alter som både i den psykiske og fysiske opplevelse er helt spaltet bort fra voksne Janes bevissthet. I forfatterens beskrivelse av terapeuten møter leseren både en omsorgsfull og humoristisk person som tar i mot JJ i Janes skikkelse og oppfordrer henne til også å komme fram når hun er hjemme sammen med Jane. At JJ på hjemmefronten vil kunne møte en rekke overraskelser er heller ikke leseren i tvil om. Som lesere vet vi at også hunden vil vente på henne hjemme, og det gir oss en følelse av at det vil kunne bli en god opplevelse.
Innsikt og endring
I tekster skrevet av andre personer diagnostisert med MPD/DID, opplever Jane en gjekjennelse. I et bibliotek finner hun en dag boka I`m Eve av Chris Costner Sizemore. ”All at once the afternoon seemed to stop. Here on the page was a mind that worked just like mine” (ibid, s.32).
Flere av forfatterne beskriver behovet både for kunnskap og gjenkjennelse. I gjenkjennelsen ligger både kunnskap om å ikke være alene og også en erfaring om hvordan man kan arbeide med seg selv for å få det bedre:
I felt somehow enormously enlightened and relieved to read Sizemore`s realization that the only path to health lay in accepting all of her parts and selves. I remember that I wept for hours, and that I finally abandoned my adolescent stategy to create myself by trying to eradicate whatever it was about myself that I didn’t like. (ibid s. 33)
Chris Sizemore, kvinnen som på femtitallet ble kjent som Eve, har brukt tjue år på å innse at for henne ligger veien til helse ikke i å splitte bort deler av selvet og skape nye altere, men i å akseptere alle disse delene som deler av et samlet jeg.
DISSOSIERT GJENNOM ORDENE OG OPPLEVELSENE - DEN TERAPEUTISKE RELASJON
I en opplevelse av gjenkjennelse og tilhørighet, endrer Jane den mentale strategi hun hadde hatt siden hun var ung. Hun vil ikke lenger prøve å utslette de deler av seg selv hun ikke liker. I stedet bestemmer Jane seg for å prøve å bli kjent med og gjenerobre sin tapte identitet:
Most important, and perhaps most revealing, was admitting that mine was a fight to discover and reclaim my own identity, I needed to be introduced to hacked-off parts of myself, I needed to go open-eyed into the dark corners of my soul, I needed to meet the monsters who also bore the name of Jane or JJ, and I needed to protect and nurture countless hurt and terrified children (ibid, s. 141).
I en erkjennelse om at veien til integrering ligger i å møte de avspaltede delene av selvet, monsterne og de vonde opplevelsene og i å beskytte og ta vare på de redde barna hun bærer med seg, begynner Jane en kamp for integrering: "I wanted to be a witness, as cognizant and cleareyed as was humanly possible. I wanted to be fully present, fully aware, fully attentive to my own process" (ibid, s.140).
For Phillips blir kunnskap om sin egen situasjon og MPD/DID en viktig forutsetning for å kunne arbeide for integrering hjemme og i terapien. Hun går til innkjøp av Frank W Putnam`s The Diagnosos and Treatment of Multiple Personality:
A few days later, when we were scheduled for a check-in on the telephone, I raved about how terrific the book was. "I`m glad you got started," he said. "I read it last night," I told him. "Last night? All of it? It took me days?" I started to laugh. "Yes, but I was reading about myself. Speeds things up considerably" (ibid, s. 186).
Leseren møter hos Jane en glede over Putnam`s bok. Her møter hun en fagperson som beskriver livet slik hun selv lever det. Det som hjelper henne mest, sier hun, er "Putnam`s overall respect for his patients. (...) I felt better about MPD, having seen the disorder through Putnam`s eyes"
(ibid, s.186).
Et slikt utsagn tydeliggjør for leseren Jane Phillips sterke behov for å bli akseptert som den hun er. Ved å bli akseptert av en autoritetsperson innenfor fagfeltet, kan hun også akseptere seg selv. Slik blir Putmans bok et viktig redskap på hennes vei mot integrering. Terapeuten støtter Jane i hennes behov for kunnskap, og Putnam blir en "samarbeidspartner" i terapien.
DISSOSIERT GJENNOM ORDENE OG OPPLEVELSENE - DEN TERAPEUTISKE RELASJON
Sammen med terapeuten lar Jane nå sine altere få ta del i terapien, fortelle sine historier og gjenoppleve sine traumer:
And step to the fore they did. Over the next three years, part of nearly every session was devoted to this kind of work. The Kids were frequent visitors, checking in with their worries and with endless tales of exploits with the dogs. Teenagers appeared and talked about drugs, about Mark, about life at home. My therapist met angry parts, scared parts, parts caught in frightening moments. Young women in their early twenties showed up, too, wringing their hands or stroking their neck in the aftermath of rape (ibid, s.188).
Leseren bli presentert for en lang rekke altere uten at de blir nærmere identifisert. Vi opplever at de var mange, at de alle hadde sine historier, at noen av dem fortsatt befant seg innenfor ulike traumatiske opplevelser. Vi forstår at prosessen blir lang. Jane Phillips beskriver at hun konsentrerte seg om to oppgaver: "learning as much as necessary about human development and getting a more conscious and deliberate knowledge of each of my selves" (ibid, s.194).
Jane opplever at hennes orientering i verden er blitt annerledes. Ved å bli kjent med sine altere og deres funksjoner, blir hun også kjent med seg selv. Jeg-følelsen styrkes, og hver dag bringer med seg ny kunnskap om å finnes i verden:
I entered a strange and exciting time. Just as I had to aknowledge the existence of my various selves as separate entities within myself, I now had to look beyond the distraction of their identities to their central reason for being (ibid,s. 223).
Utsagnet forteller om en åpenhet og vilje til å forstå seg selv og hvorfor alterne oppsto. At dette arbeidet fører i retning av integrering, forstår vi som lesere når Phillips sier: When someone was tired or mad or restless or disoriented, I checked to see how I felt. It was nearly always the same" (ibid, s.222).
En dag kan Jane fortelle terapeuten at det er blitt stille i hodet hennes. I flere dager har stemmene vært tause og tiden hennes egen. Hun forteller terapeuten hvordan det kjennes:
DISSOSIERT GJENNOM ORDENE OG OPPLEVELSENE - DEN TERAPEUTISKE RELASJON
"Absolutely, one hundred percent quiet." I told him about eating my lunch all by myself next to the river. I was practically glowing. "It was wonderful," I said. "I can`t tell you. It was wonderful." He caught his breath, then exaled. Soon we began to talk. (...) "I`m going to turn into a real person yet," I told him. He laughed. "You are a real person," he said. "You just haven`t quite figured that out yet" (ibid, s. 229).
I alle selvbiografiene ser vi at integrering for vertspersonen eller noen av alterne innebærer en angst for at noen skal dø eller på annen måte forsvinne. I The Magic Daughter blir denne problematikken tydeliggjort gjennom The Kids. Etter at der er blitt stille i Janes hode, oppdager hun at hun tenker på The Kids som noe som tilhører fortiden:
I hurried into my suit, pulled down my goggles, and swam half a mile, weeping with every stroke, I missed The Kids profoundly - their silliness, their jokes, even their moodiness and their strident opinions. I couldn`t believe I had worked so hard to be rid of them, and suddenly I was desperate for them to come back (ibid, s.233).
I Janes sorg over det hun opplever som et savn og et tap, møter leseren den ambivalensen som flere av forfatterne forteller om. Når vertspersonene og de ulike alterne gjennom terapien blir kjent med hverandre, oppstår det et samarbeide som er et ledd i integreringen. I den gjensidige forståelsen for hverandres minner, funksjoner og roller, utvikles en relasjon og en tilhørighet vertspersonene og alterne kan være redde for å miste. I terapirommet snakker terapeuten med The Kids for siste gang og spør dem hvor de er:
"We`re not around so much. You know." "No I don`t know," he said. "Where are you if you are not around?" "With The Grown-ups," they said promptly. "Oh," he said. "What`s that like?" They shrugged. "It`s okay." They pulled on their bangs. "It`s maybe better" (ibid., s. 231).
I dialogen med terapeuten får leseren vite at en integrering ikke betyr at noen forsvinner, men at de ulike delene av selvet kommer sammen til et samlet selv. Også Jane får oppleve at The Kids ikke er blitt borte:
Instead of turning into either a girl or a boy, The Kids had simply integrated. (...) I laughed again and cried a little too; in my own laughter I could hear the high and happy notes of the Kids, giggling themselves silly, and I reminded myself that I would always have to celebrate the things The Kids had added to my life (ibid, s. 234).
Jane Phillips forteller at The Kids oppleves som en berikelse, en kilde til glede og overskudd og en side ved hennes selv hun er glad for å ha med seg.
DISSOSIERT GJENNOM ORDENE OG OPPLEVELSENE - DEN TERAPEUTISKE RELASJON
Etter ni års terapi har en rekke små historier blitt konstruert til en mer sammenhengende livshistorie. Denne livshistorien er skapt, ikke bare gjennom fortellingen, men også gjennom at alterne har kommet til orde og fått body time i terapien. Gjennom en terapeutisk relasjon der både terapeut og pasient hadde et rom der de kunne prøve og feile, har Jane "a consistent adult self who went into the world" (ibid, s.217).
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Kapittel 11 Det problematiske kjønnet
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Ved lesing av selvbiografier om multippel personlighet, blir spørsmålet om vår seksuelle tilhørighet problematisert gjennom forfatternes egne opplevelser. I tekstene møter leserne altere som ikke identifiserer seg med den seksuelle tilhørighet vertspersonenes biologiske kjønn tilsier. Slik utfordrer teksten vår viten om kjønnet og bekrefter Foucaults diskurs når han sier at man ikke må forestille seg kjønnet som en autonom instans. Foucault hevder at kjønnet er det elementet i seksualitetsanordningen som er mest spekulativt, ideelt og innvendig og som makten setter i verk i sitt grep om kroppene og deres materialitet (Foucault 1995).
Er det så i en opposisjon til denne makten at så mange personer med MPD/DID har altere som enten opplever seg som annerledes kjønnet enn den kroppen de tilhører eller ikke er villig til å forholde seg til en kjønnet identitet eller spørre kjønnet om hvem de er?
I The Magic Daughter har vi som lesere møtt The Kids, barnealterne som ikke kan godta å bli definert som tilhørende et spesifikt kjønn. Leseren møter The Kids i en terapitime der de gir til kjenne sin mening om ulempene ved å ha en definert seksuell tilhørighet:
The Kids announced that they were going to stop growing if they had to "turn into" either a boy or a girl. (.) My psychologist quizzed them for a while. "What makes you think you have to do that?" The Kids squirmed and then said, resentfully, "Because you and The Grown-ups keep talking about girl stuff." "And you don`t like that?" "We hate girl stuff," they told him. "Do you want to be a boy?" "No!" they said. "No? Why not?" The Kids scowled and fidgeted. "Don`t wanna be like Hank," they said finally. "Well, that makes sense," said my therapist. "Who`d want to be like Hank? "Nobody," said The Kids. "But what`s wrong with being a girl?" he asked after a while. "Bad stuff happens to girls," they insisted. "Bad stuff happens to boys, too," he said (.) "But girls get told what to do," they grumped. "And nobody`s telling us what to do"(Phillips 1996, s 93-94).
I dialogen mellom The Kids og terapeuten verbaliseres deres opposisjon til det samfunnet og dets maktanordninger som begrenser inndelingen av kjønnet til det maskuline og det feminine. Liksom Foucault utfordrer de oss og de kriterier man vanligvis bruker når man inndeler kjønn, og har klare meninger om de ulempene de mener samfunnets forventninger og holdninger til kjønnet innebærer. DISSOSIERT DET PROBLEMATISKE KJØNNET
For The Kids innebærer det feminine kjønn seksuell undertrykkelse og manglende autonomi. Det maskuline kjønn representerer overgriperen ogdermed makten. Løsningen for dem ligger i å ikke bli kjønnet og for å slippe det, ønsker de å forbli barn og motarbeider derfor den terapien hvis mål det er å integrere dem i en del av et samlet feminint selv.
Terapeuten gir The Kids et alternativ når han lover dem at de kan få vokse uten å måtte underkaste seg en todeling av kjønnet, men selv velge å forbli ukjønnet. Fristilt fra dette valget som oppleves som umulig, kan The Kids fokusere på å vokse, og i en integrering forblir de en del av Jane som representerer barnets sider av henne uten å definere tilhørighet i ett kjønn.
Når en person har altere som avviser en kjønnstilhhørighet, er det rimelig å anta at også vertspersonen opplever denne todelingen som problematisk. Den dagen hun for første gang erkjenner at hun identifiserer seg med det feminine kjønn, oppdager Jane Phillips at hun gjennom hele livet har avvist den psykiske opplevelsen av å være kvinne. Hun reagerer med sjokk og fortvilelse:
How on earth I wondered, did anyone get through the day with the enormous burden of their sexuality? I tried not to think about everything that had happened to me only because I was female. How was I ever going to survive?" ibid, s. 178).
"I did not want to reenter the House of Women”, sier Jane Phillips. I drømmer opplever hun kvinner som fanger, underkastet sin egen seksualitet og sine perverse drifter. "I see women engaging in grotesque sexual acts and blithely carrying out bodily functions" (ibid, s. 219).
Foucault hevder at alle må passere gjennom kjønnet for å få tilgang til kroppen som totalitet og for å skaffe seg identitet. Han hevder at fordi kjønnet er en del av selvforståelsen. tilskriver vi det en viktighet som gjør det nødvendig for oss å lære det å kjenne. Jane Phillips beskriver møtet med seg selv som kjønn som en opprivende opplevelse: "I didn`t know which was the worse tragedy: having been born a girl or discovering that fact, in this visceral, undeniable way, at the age of thirty-one" (ibid, s. 178).
DISSOSIERT DET PROBLEMATISKE KJØNNET
Jane Phillips erfarer at hun får hjelp til å akseptere seg selv som kvinne fra uventet hold. Hun forteller at hun den dagen hun oppdager at noen av hennes altere definerer seg som gutter, tror det skal bli enda vanskeligere for henne å godta seg selv som kvinne. Hun sier:
"How did one come to terms with womanhood if one had to first acquire a group of boys? What purpose did they serve? The answer was both breathtaking and simple: Boys had power. There were boys in the system because boys are strong and smart. Boys had freedom, boys had lives to lead." (Phillips 1996 s. 222).
Janes foreldre hadde ønsket seg en magisk datter som representerte alle de feminine sider samfunnet tillegger en kvinne. Når Jane opplever at guttenes funksjon er å gi henne den trygghet og styrke hennes tradisjonelle oppvekst ikke hadde gitt henne, kjenner Jane at hun trenger både sine kvinnelige og mannlige identiteter for å kjenne seg hel som menneske og etter hvert tørre å kjenne seg som kvinne.
Phillips påpeker at multiple tydeliggjør hvor komplekst spørsmålet om seksuell orientering kan bli. Når de fleste multiple har altere av ulike kjønn som til ulik tid har tilgang til kontroll over kroppen hva er det da som skjer når det mannlige alteret har kontroll over den kvinnelige kropp eller omvendt? Hva er hans seksuelle legning, og er den hans, eller er den en del av vertspersonens?
For Cameron West blir denne problematikken virkeliggjort når et av hans kvinnelige altere, tolv år gamle Dusty, som for anledningen later som om hun er fjorten, forelsker seg i seksten år gamle Robbie i en førti år gammel kvinnes kropp:
It was Robbie. A young James Dean in a forty-year -old woman`s body. Inside Dusty stirred. Shudder, switch, and she was there. (.)"I think you are handsome," she said, blushing again. "You do?" Robbie scooted a little closer to Dusty. Well I think you are pretty." ( ) "May be we can go to the movies some time?" "I`d like that." I was distantly aware of the nervous tingling of sexual excitement. What the hell?" (West 1999, s. 193).
Mer komplisert enn dette kan det vanskelig fremstilles. Med et blikk utenfra ser vi to mennesker i førtiårene som sitter på en benk. Fra innsiden oppleves det ganske annerledes. I det øyeblikk Dusty registrerer at Robbie, seksten år er tilstede, svitsjer hun og overtar Cams kontroll. DISSOSIERT DET PROBLEMATISKE KJØNNET
De to alterne med motsatt kjønn flørter på tenåringers vis og avtaler kinobesøk når Cam fra innsiden oppdager en seksuell opphisselse som tillegges Dusty, men som også han selv er til stede i. Her blir Phillips undring over hvem som eier seksualiteten tydeligggjort i praksis, og Foucaults spørsmål om det kan være riktig å insistere på at vi virkelig trenger "a true sex," berettiget.
I boka Deviant Eyes Deviant Bodies sier Chris Straayer (Straayer 96) at hun opplever at Foucaults innsikt utfordrer de kriterier man vanligvis bruker, ikke bare til inndeling av kjønn, men også til å begrense dem til to. Ved å avvise dokumentasjon som underbygger en flytende seksuell tilhørighet og bevisst utelukke denne variasjonen til fordel for en todeling, blir gitte standarder både for inndeling i kjønn og seksuell praksis ansett for å være både tilstrekkelig og naturlig, hevder hun. Men hvis oppdelingen i to kjønn, det feminine og det maskuline, er en konstruksjon, da blir det viktig å se på hvordan disse konstruksjonene er blitt etablert som allment aksepterte sannheter.
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Kapittel 12 Fortellerstemmenes bruk av begreper
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Vi har sett at bruken av begreper innenfor MPD/DID ikke har funnet en enhetlig form verken innenfor faglitteraturen eller i selvbiografiene. Dette gjelder både betegnelsen på lidelsen og begrepsbruk i forhold til å beskrive forfatternes ulike identiteter og den situasjon som oppstår når det bevisste nærvær endrer seg fra en identitet til en annen. Forfatterne bruker selv en rekke ulike begrep og betegnelser på de ulike tilstander de opplever å befinne seg i. Noen av disse brukes synonymt, andre beskriver situasjoner eller tilstander der det er likhetstrekk, men ikke sammenfall.
MPD/DID
På tross av at lidelsen i 1994 iflg. DSM IV fikk den offisielle betegnelsen Dissociative Identity Disorder (DID), finner vi fortsatt en utstrakt bruk av betegnelsen Multiple Personality Disorder (MPD) både i fagmiljøet og blant dem som selv har diagnosen. Muligens speiler dette noe av det kontroversielle ved lidelsen, kanskje viser det bare at det tar tid å vende seg til nye begreper.
Med unntak av When Rabbit Howls er selvbiografiene som diskuteres i denne oppgaven utgitt etter at betegnelsen DID ble offisiell. Mens Cameron West konsekvent bruker betegnelsen DID om sin lidelse, finner Jane Phillips og Jean Darby Cline det mest naturlig å bruke betegnelsen MPD. Det er rimelig å anta at dette har sammenheng med at de begge ble diagnostisert da MPD fortsatt var det offisielle navnet på tilstanden. Jane Phillips problematiserer begrepsbruken i sin bok når hun sier:
MPD is now called Dissociative Identity Disorder, and the change is very much for the good. The diagnostic criteria are more accurate, and the emphasis now falls where it should: on the dissociative process and on ”identities” which can be far more subtle and far more fragmented than our vernacular ear expects from ”personalities.” Still, because I have worked and lived with the old terminology, I have retained it within this text (Phillips 1996, s. xiv)
Phillips har en klar formening om språkets makt. Hun mener det er positivt at betegnelsen "multippel personlighetsforstyrrelse" i dag er skiftet ut med "dissosiativ identitetsforstyrrelse," men fortsetter selv å bruke MPD om sin egen tilstand og definerer seg selv som multippel.
DISSOSIERT FORTELLERSTEMMENES BRUK AV BEGREPER
Begrepet multippel brukes også av West og Cline. Forfatterne understreker at det er et skille mellom lidelsen DID og det av symptomene som er opplevelsens av å være multippel.
Phillips tydeliggjør også det kontroversielle ved lidelsen både når det gjelder dens eksistens, diagnostisering og begrepsbruk:
Personality conjures too many false images in the minds of the general public, as well as, perhaps, in the minds of patients and clinicians. Language is a powerful thing; it creates images and conjures expectations. Although I do not see myself as having personalities as much as I have ”selves,” ”parts,” or even ”force fields,” I think of myself as a multiple and I think of my disorder as multiplicity. I am not sure what kind of nomenclature the next generation of patients will come to use (Phillips 1996, s.xiv)
Når alterne svitsjer
Ved å beskrive seg som multiple, henviser forfatterne til det sentrale i deres lidelse, opplevelsen av å ha et splittet selv. I denne oppgaven har jeg som en samlebetegnelse for en identitet som ikke er identisk med den sentrale vertspersonens, brukt begrepet alter. Dette har jeg gjort i overensstemmelse med forfatternes egen begrepsbruk: "When an alter is out, there is some leakage going on between some of my guys" (West 1999, s. 345). "Now I saw my selves less as alters, less as individuals, and more as force fields" (Phillips 1996, s.223).
Jean Darby Cline bruker i liten grad spesifikke begreper når hun beskriver opplevelsen av å ha flere identiteter, og bruker da bare begrepet "personality." Dette kan ha sammenheng med at Cline har to altere som begge har navn hun allerede er fortrolig med, og som før integreringen skjer, i stor grad framstår som tydelige personligheter med en rekke karaktertrekk. Cline bruker heller ingen av de deskriptive begrepene vi ser hos de andre i forbindelse med endring fra en bevissthet til en annen. For henne handler det om å gi fra seg kontroll. "Could I give control to Jody?" (Cline 1997, s.)
Cameron West bruker flere ulike betegnelser i tillegg til alters. Ved siden av sitt personlige fellesnavn på beboerne i The Sad Hotel , My Guys, bruker han også begrepene, alter personalities, people in this body og selves. West beskriver opplevelsen av overgang fra en identitet til en annen når han sier:
DISSOSIERT FORTELLERSTEMMENES BRUK AV BEGREPER
"Instantly, shudder, switch, gone, and Bart was out." Ordene shudder, switch, gone brukes hver gang han beskriver denne opplevelsen. Selve fenomenet kaller både han og Rikki switching. Når et av alterne får tid til å ha kontroll over kroppen for å kunne tilfredsstille egne behov enten hjemme eller i terapien, bruker West begrepet body time. Begrepsbruken er den samme gjennom hele boka og er uavhengig av hvilke altere som kommer fram.
I When Rabbit Howls brukes både begrepene personalities og switching når Chase beskriver de observasjoner som gjøres av andre. Beskrivelsene av troppemedlemmenes erfaringer er derimot preget av individualitet og er svært deskriptive: Certain informed Troop minds surged to the forefront (…) The Front Runner and The Buffer jockeyed for a position that would give them purchase, a means of surfacing quickly over the wandering child" (Chase 1990, s181). Vi møter her en bruk av begreper knyttet til troppeforflytninger og ryttere. Leseren kan også bli minnet om historiens første kjente multippel, Legion, som opplevde å være en hel armé.
Phillips bruker også flere ulike begreper når hun beskriver overgangen fra en identitet eller bevissthetstilstand til en annen:
I run the risk of switching personalities without control or of becoming ill because of the sheer willpower required to prevent the shifting from one mind-state to another….my home has become the only place where I do not camouflage my disorder or seek to hide my selves (Phillips 1996, s. 15).
I dette avsnittet bruker Phillips to forskjellige begreper som omhandler overgangen fra en personlighetstilstand til en annen, både switching og shifting. Tre begreper beskriver endringen i bevissthet; personality, mind-state og self.
Begrepene switching og shifting brukes ikke synonymt. Phillips bruker switching når hun beskriver det øyeblikket der ett alter tar eller blir gitt kontroll av et annet. Shifting beskriver den endringen av identitet og væren som oppleves når et alter har overtatt kontrollen etter et annet. En switching innebærer således at det vil foregå en shifting.
Leseren møter i Phillips tekst en rekke begreper som beskriver ulike grader av identitet eller bevissthet innenfor hennes multiplisitet. Hun opplever til dels å ha helt separate identiteter, til dels ulike fragmenterte bevissthetstilstander.
DISSOSIERT FORTELLERSTEMMENES BRUK AV BEGREPER
Hennes begrepsbruk endres underveis etter hvert som hun i terapien utvikler et nærmere samarbeid mellom sine ulike deler av selvet, slik at hun i mindre grad ser dem som separate identiteter og i stedet opplever dem som deler, "parts" og kraftområder, "force fields." Dette tydeliggjør hvor nær sammenheng det kan være mellom opplevelse og bruk av de begreper som beskriver opplevelsen.
Phillips beskriver at hun for å forstå sin egen tilstand, bruker Putnams bok som en kilde til informasjon mens Cameron og Rikki West hentet sin første kunnskap fra Colin A. Ross. Jeg vil derfor se nærmere på de begrepene disse psykiaterne bruker i bøkene Diagnosis & Treatment of Multiple Personality Disorder og Dissociative Identity Disorder.
Frenk W.Putnam sier at kjernen i MPD er eksistensen av alter personalities som tar kontroll over et individs oppførsel. Putnam beskriver altere som "highly discrete states of consciousness organized around a prevailing affect, sense of self with a limited repertoire of behavoiurs and a set of statedependent memories" (Putnam 1989, s. 103). Putnam understreker at hva en alter personality enn måtte være, så er det ikke en person. Ingen individer kan være mer enn ett menneske. Når en person er multippel, er det vertspersonen og alterne som til sammen utgjør individet. Dette forhindrer derimot ikke at mange kan føle seg som flere mennesker. Vi har bl.a. sett at West undrer seg over hvem "these people" som befolker hans kropp, er. Også Colin Ross bruker begrepene alter og alter personalities og understreker at alterne ikke må forveksles med personer: "The most important thing to understand is that alter personalities are not people" (Ross 1997, s. 144).
Når Putnam beskriver endringen av bevissthetstilstanden fra et alter til et annet, bruker han konsekvent bekgrepet switching. Begrepet shift bruker han om forandringen i personens oppførsel: "When a patient switches, it is very likely that there will be some shift along the age dimension" (Putnam s. 122). Også Ross bruker begrepene på samme måte: "There is a brief switch of executive control" (Ross, s. 307). Ross beskriver svært ofte alterets bevegelse som at alterne "kommer ut" eller "går inn."
DISSOSIERT FORTELLERSTEMMENES BRUK AV BEGREPER
Vi ser at forfatterne i stor grad bruker samme fagterminologi som terapeutene når de beskriver sine opplevelser. I tillegg tar flere av forfatterne også i bruk et eget begrepsapparat avhengig av deres individuelle opplevelser. Disse begrepene er ofte deskriptive og beskriver på en nyansert måte det forfatteren opplever.
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Kapittel 13 Forfatternes forhold til overgriper og familie
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Relasjonene mellom foreldre og voksne barn som hevdet at de i barndommen hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, var bakgrunnen for at "The False Memory Syndrome Foundation" ble grunnlagt i 1992. Anklagene gikk i mange retninger, og både antatt overgripere, foreldre som ikke grep inn, voksne som hevdet at de var ofre, og terapeuter som ble anklaget for å plante falske minner i pasienter, ble beskyldt for manglende troverdighet. Forfatterne er alle godt kjent med disse problemstillingene og diskuterer dem i sine selvbiografier:
Much bad press has been given to adult children who have cut ties with their parents after starting therapy to deal with issues of childhood abuse. All I can say is that I had to make a choice, and I have made it as gently as I know how. (Phillips 1996, s. 65)
For forfatterne har det vært viktig å finne sine egne løsninger på hvordan de skal forholde seg til overgriperne og den familien de var en del av, og vi ser at de her har foretatt ulike valg i forhold til dette. Mens noen har opprettholdt kontakt både med overgripere og andre familiemedlemmer, har andre funnet det nødvendig å bryte all kontakt med det man i USA kaller "the family of origin."
Etter at Cameron West i møtet med alteret Davy mistenker at hans bestemor utsatte ham for seksuelle overgrep, tar han kontakt med familiemedlemmer som kan fortelle ham om den bestemoren han selv ikke kan huske. En rekke uttalelser fra ulike slektninger bekrefter at noe har vært helt galt. En tante svarer: "That very well could be. She liked to fondle the children," og en onkel ber ham om å holde seg unna fordi han selv fortsatt sliter med sin egen smerte. Den samme onkelen antyder at også Cameron Wests mor har vært utsatt for overgrep og har ført med seg overgrepssituasjonen inn i sin egen familie: "the apple doesn`t fall far from the tree, kid" (West 1999, s. 85).
Mens Cameron West er i tvil om det er riktig å konfrontere sin mor, er hans kone, Rikki, som har sett alternes fortvilelse og vært tilskuer til deres brutale angrep på den felles kroppen, like sikker på at det er nødvendig.
DISSOSIERT FORFATTERNES FORHOLD TIL OVERGRIPER OG FAMILIE
Rikki har en mann hun opplever som "a floppy loaf of bread" og en sønn på fire år hun ønsker å beskytte. Når Cam ikke vet om han kan tro på sine egne minner, møter leseren i Rikki en som er sikker på det hun ser og sier: "You haven`t seen them like I have. Nobody could make that up. And even if they could, why the hell would they? This is real, Cam. You better believe it" (ibid, s. 135).
Cams reaksjon forteller leseren hvor vanskelig det er for ham å tro på det han opplever. For Rikki som ikke behøver å stole på sine minner, men kan forholde seg til det hun ser og opplever her og nå, blir dette enklere. Hun anklager svigermoren for overgrep, og når svigermoren ikke forsvarer seg, men i stedet snur på hælen og stormer ut, opplever Rikki at det hun allerede vet med sin fornuft, også blir følelsesmessig sant:
""You did it, didn`t you ?!" Rikki shouted. "You fucking did it!" "Get your hand off me!" Eleanor screeched, pulling away. She glowered at Rikki and hissed, "You don`t know anything about me." (...) Furious, Rikki ran after her, grabbed her hard by the arm and spun her around again. (…) "You killed my husband!" Rikki screamed at her. Tears of rage pooled in her eyes and spilled down the cheeks. "You killed him!" she screamed again. "How could you do it?" (ibid, s.137-138).
I Rikkis konfrontasjon med Cams mor, møter leseren både fortvilelsen, sinnet og hjelpeløsheten Rikki bærer på. I vissheten gjør raseriet henne voldelig, og i fortvilelse angriper hun sin svigermor også fysisk. Når hun beskylder svigermoren for mord, får leseren dele hennes opplevelse av at mannen hennes ikke lenger finnes.
Når et brev med Cameron Wests fødselsattest kommer fra moren en uke senere, har Rikki begynt å pakke for at familien skal flytte til California, så langt bort fra overgriperen som mulig. På familiens vegne har Rikki bestemt at de ikke lenger skal ha noe med overgriperen å gjøre. En avgjørelse Cam selv ikke kjenner at han kan ta, blir således tatt for ham.
Verken Jean Darby Cline eller Jane Phillips velger å bryte med sine familier. De holder begge kontakt både med søsken og foreldre. For å klare gjennomføre en terapi og arbeide seg fram mot et helere selv, har det likevel vært viktig for dem å holde en avstand til foreldrene og barndomshjemmet der overgrepene fant sted. Jane Phillips begrunner dette når hun sier:
DISSOSIERT FORFATTERNES FORHOLD TIL OVERGRIPER OG FAMILIE
My psyche, my central self, needed protection from the blows and pressures long enough for me to gain a least enough integrity and strength so that I could end my pathological response to their demands. (...)I cannot allow myself to create new selves nor allow myself to say anything I do not feel or believe. On the other hand, I do not want to hurt them. I tell them about the good parts of my life, but, in respect for honesty, I try to mention briefly, and as tactfully as possible, the bad parts too (Phillips 1996, s 69).
Jane Phillips forteller at foreldrenes verbale angrep etter at hun begynner i terapi, er så sterke at hun velger å holde avstand for å beskytte seg selv. Janes foreldre opplever at hun ikke gir dem innflytelse i terapien, men reagerer likevel med sinne når hun ber dem om å gi henne den versjonen av hennes oppveksthistorie de selv mener er riktig. Leseren møter hos Jane Phillips ikke et behov for hevn, men et menneske som ved å ta sine egne grenser på alvor, er i ferd med å utvikle et autonomt selv.
Som Jean Derby Clines nærmeste støttespiller møter leseren søsteren, Sandra, som selv prøver å arbeide seg ut av de traumer barndommen har påført henne. Mens Sandra fortsatt er så redd for faren, at hun velger å flytte til Alaska, der hun kan kjenne seg trygg på at han ikke kan nå henne, velger Jean selv å holde kontakt med foreldrene. Hun opplever at både moren og søsknene godtar hennes opplevelser som sanne, men at moren for å beskytte seg selv og for å kunne fortsette i ekteskapet, prøver å glemme sannheten om sine barns oppvekst. Når moren kaller overgrepene "isolated incidents of violence" er det broren Matthew som reagerer med sinne: "Bullshit! Isolated incidents?" Matthew said. "If they were isolated, it`s because she isolated herself from them. Why, I was thirty years old before I stopped flinching when Dad came near" (Cline 1997, s. 389).
Når Cameron West avslutter sin selvbiografi, har han fullført en doktorgrad i psykologi og bruker store deler av sin tid til å informere om dissosiativ identitetsforstyrrelse og sine egne erfaringer. Noen av hans altere har integrert med hverandre eller på andre måter fjernet seg fra det felles nærværet, men Cam har en lang vei igjen før han kan sies å ha et samlet selv. Både Jean Darby Cline og Jane Phillips beskriver derimot en opplevelse av et integrert selv. Phillips er ikke lenger redd for at hun skal skape nye identiteter, og Jean Darby Cline lever i et harmonisk ekteskap der også JD er inkludert i en felles hukommelse.
DISSOSIERT FORTELLERSTEMMENES BRUK AV BEGREPER
Når både Cline og Phillips, i motsetning til West, kan opprettholde relasjoner med foreldrene, kan årsaken være at de ikke lenger er redde for at foreldrene skal påvirke deres mulighet og evne til å være seg i et samlet selv.
Truddi Chase har ikke kjennskap til om hun har søsken eller foreldre i live. Hun har ikke hatt noen nær familie som har kunnet bekrefte eller avkrefte realiteten i hennes minner om barndommens traumer. Mens de voksne delene av henne slo seg til ro med denne situasjonen, har leseren gjennom juleeventyret som Ean leste for de små alterne, blitt fortalt at deres behov for å hevne overgrepene likevel ble møtt. I eventyret oppsøker de faren og sammen torturerer de ham slik han torturerte dem. Rabbit er ikke lenger redd faren når hun er sammen med Mean Joe som er sterkere enn alle: ""There you go" Rabbit told him, daring to reach out and pat his hand. "Tapeworm babies. It won`t be long now. Isn`t that what you used to tell me?" (...) "None of it will kill you, man," Mean Joe smiled. "You`ll just wish it had""
(Chase 1990, s. 363).
DEL III
MULTIPPEL PERSONLIGHET
I DET OFFENTLIGE ROM
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Kapittel 14 Multippel personlighet og den offentlige diskurs
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Jürgen Habermas sier i Borgerlig Offentlighet at publisitetens funksjoner - den kritiske og den manipulative er tydelig forskjellige og at de står innenfor motstridende samfunnsmessige funksjonssammenhenger. Habermas hevder også at det er en godt dokumentert kjensgjerning at de som relativt sett er best informert og som relativt sett oftest innlater seg i diskusjoner, allikevel har en tilbøyelighet til bare gjensidig å bekrefte hverandres forestillinger og i liten grad bidrar til en offentlig meningsprosess (Habermas 1991).
I dette kapitlet ønsker jeg å tydeliggjøre den offentlige diskursen som omhandler seksuelle overgrep mot barn, det mulige eller umulige i å gjenvinne tapte minner og spørsmålet om dissosiativ identitetsforstyrrelse er en reell lidelse eller en tilstand som oppstår i det terapeutiske rom. Jeg vil hevde at det i den offentlige diskursen som vedrører disse temaene er tydelige forskjeller på den kritiske og den manipulative diskurs og at aktørene har en tilbøyelighet til å gjensidig bekrefte hverandres forestillinger og således i sin diskurs i liten grad fører debatten videre.
Foucault diskuterer i Diskursens orden de mange prosedyrer som kontrollerer og begrenser diskursen. I sin hypotese sier han at:
diskursproduksjonen i ethvert samfunn på én og samme tid blir kontrollert, sortert, organisert og fordelt ved hjelp av en mengde prosedyrer som har som funksjon å avverge dens krefter og farer, beherske dens karakter av å være tilfeldig begivenhet og omgås den tunge og skremmende materialitet (Foucault 1999, s. 9).
Foucault beskriver ulike utelukkelsesprosedyrer som begrenser og styrer diskursen. Han sier at forbudene som diskursen rammes av, er knyttet til makt og begjær og at ikke hvem som helst kan snakke om hva som helst. I følge Foucault fungerer motsetningen mellom fornuft og galskap som et annet av utelukkelsessystemene. Han sier at mange vil hevde at det i dag ikke lenger er slik at den gales tale ikke blir hørt, men bestrider at dette er tilfelle og sier at det som har forandret seg er iscenesettelsen av denne talen: DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
”Det er nok å tenke på dette armaturet av viten vi dechiffrerer denne talen ved hjelp av” (ibid, s. 11). Som et tredje utelukkelsessystem viser Foucault til motsetningen mellom sant og falskt. Han hevder at viljen til sannhet forsterkes og videreføres i kraft en tett vev av praksiser og at den ledsages av den måten vitenen settes i verk i et samfunn, hvordan den verdsettes, sorteres, fordeles og på et vis tildeles. Denne viljen til sannhet, sier Foucault, har en tendens til å øve et slags press og en slags tvingende makt på de andre diskursene.
Slik betingelsene for diskursenes iscenesettelse bestemmesog individene som fører dem pålegges et visst antall regler, vil ikke alle få tilgang til diskursene. En rekke diskursområder er vanskelige å trenge inn i, og de som ikke tilfredsstiller de kravene som stilles for å være aktør, risikerer å bli utelukket. Espen Schaaning sier i et etterord til Diskursens orden at den erfaring som der gis til kjenne
er ikke bare hvordan de talende subjekter underlegges ulike ritualer, tilskrives bestemte kompetanseområder og rammes av visse sosiale tilegnelsesbegrensninger, men også hvordan den som griper ordet, trer inn i et univers hvor han kan erfare språket på en slik måte at han synes å miste seg selv (Schaaning 1991).
Det mulige eller umulige i å gjenerindre traumatiske minner har som vi har sett, vært kilde til en rekke kontroverser de siste ti årene og er direkte knyttet til debatten om dissosiativ identitetsforstyrrelse som lidelse. For å vise hva som foregår innenfor den offentlige debatt der forfatterne ved hjelp av sine personlige fortellinger ønsker å være aktører, beskriver jeg tre ulike deler av denne diskursen. I en diskusjon av en rapport fra den engelske psykologforening og dens møte med to ulike aviser, viser jeg hvordan informasjon som medieres påvirkes av de ulike aktørers agenda. Deretter vil jeg med utgangspunkt i Elaine Showalters bok Hystories diskuterer jeg hvordan debatten polariseres også innenfor den kulturhistoriske diskurs. Som Finn Skårderud påpeker når han i Uro en reise i det moderne selvet kommenterer hennes teorier, er Showalter en viktig stemme som har autoritet i det offentlige rom. Hun er medisinsk historiker og litteraturprofessor og særlig kjent fra den feministiske diskursen. Avslutningsvis diskuterer jeg med utgangspunkt i den norske selvbiografien Vannliljen av Hanne Dahl og en kronikk i Aftenposten av psykiaterne Einar Kringlen og Per Høglend de ulike standpunkter i den norske debatten.
DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
Jeg ønsker, ved å fokusere på så ulike diskurser i det offentlige rom, å synliggjøre at det Foucault kaller utelukkelsessystemer, er med på å styre diskursene i store deler av offentligheten. Ikke alle har tilgang til debatten i det offentlige rom, og for å bli hørt, må man følge de regler som gjelder innenfor de diskurser man ønsker å delta i. Jeg ønsker å vise at en vilje til sannhet, skillet mellom det sanne og det falske, kan være en medvirkende årsak til at debatten blir polarisert. Og jeg vil hevde at det fortsatt kan være slik at de som kan identifiseres som tilhørende ”de gale,” ikke blir tillagt troverdighet i det offentlige rom.
En forskningsrapports møte med media
12 januar 1995 holdt The British Psychological Society (BPS) en pressekonferanse der de ønsket å legge fram konklusjonene i en forskningsrapport om såkalte ”recovered memories.”
Utgangspunktet for forskningsprosjektet ble beskrevet som en intellektuell og vitenskapelig interesse for å foreta en nøytral undersøkelse innenfor et tema som i stor grad var blitt utsatt for en polarisert debatt i det offentlige rom (Deacon 1999). Arbeidsgruppen i BPS som hadde ansvar for utformingen av rapporten, var oppmerksomme på at den ville vekke stor interesse. Deres ønske var at de selv fikk legge fram resultatene på en nøytral måte, slik at de kunne ha en viss grad av styring på medias videreformidling av resultatene. En oppsummering av rapporten vektla følgende momenter:
- that complete or partial memory loss is a frequently reported consequence of experiencing certain types of psychological trauma, including sexual abuse;
- that memories may be recovered within or independently of therapy;
- that the clarity and detail of event memories depend on a number of factors, including the age at which the event occurred;
- that sustained pressure of persuasion by an authority figure could lead to the retrieval or elaboration of ”memories” of events that never actually happened, although there is no reliable evidence that this is a widespread phenomenon in UK;
- that the possible existence of therapy induced false beliefs and recovery of memory from total amnesia is now accepted. Therefore the key issue concerns the prevalence of each
- (BPS 1995).
DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
Rapporten inkluderte retningslinjer for terapeuter, men anbefalte ingen endringer i de allerede eksisterende terapeutiske metoder. The British Psychological Society var oppmerksomme på at selv om de ikke åpnet for at det fantes omfattende feilbehandling, var det ved å fokusere på enkelte deler av rapporten mulig å bruke den selektivt som et argument på begge sider i debatten. Det viste seg at de hadde god grunn til å være å frykte at dette ville skje. Et utkast av rapporten ble av The British False Memory Society (BFMS) lekket til pressen, og allerede 1 januar, tolv dager før pressekonferansen skulle avholdes, skrev The Sunday Times:
Psychologists Endorse ”Sex Memory” Therapy. Britain‘s psychologists have overwhelmingly endorsed a controversial technique of recovering ”lost” memories of childhood abuse, even though more than 500 families have been torn apart by false claims by adult sons and daughters (Deacon et al. 1999).
Da den britiske psykologforeningen (BPS) startet sitt arbeid, støttet BFMS en slik utredning. Denne holdningen endret seg da de fikk en kopi av et utkast til rapporten i november 1994 og skjønte at BPS ikke kom til å støtte deres syn om at minner som var tapt og deretter gjenvunnet, alltid var falske. BFMS har en rekke ganger kommunisert en klar holdning der de helt konsekvent avviser sannheten i slike minner (Deacon et al 1999).
Utkastet til rapporten ga BFMS en mulighet til å forberede det de anså som et motangrep. To dager før BPS holdt sin pressekonferanse, sendte BFMS ut en pressemelding med overskriften: ”British Psychological Society - Recovered Memory Report. Psychologists admit using questionable therapy to elicit ”memories” of childhood sexual abuse” (BFMS 1995) Pressemeldingen fra BFMS konkluderte med at BPS medvirket til en moderne heksejakt.
The Guardian bragte den 13 januar 1995 en artikkel som tok utgangspunkt i informasjonen som ble gitt på psykologforeningens pressekonferanse. De hadde også pressemeldingen fra BFMS tilgjengelig. Ordlyden i The Guardians artikkel skiller seg i stor grad fra den i The Sunday Times når de skriver:
DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
Psychologists guarded on ”false memory” of abuse. Researchers find recovered memories likely to be genuine; FALSE memory syndrome - where adults wrongly ”remember” during therapy that they were sexually abused as children - is possible but unlikely, the British Psychological Society said yesterday. A report by the society says that recovered memories are likely to be genuine. But it is possible that authoritarian therapists could convince people to believe things which never happened. The ”False Memory society” set up with parents claiming they are being wrongly accused by their young children, said the report was ”deeply disappointing and badly flawed” (The Guardian 13.01.95).
I dette eksemplet om medieringen av en rapport ser vi at det fantes to kilder med to ulike agendaer som ønsket å formidle resultatene av undersøkelsen. BPS ønsket å gi en objektiv vurdering av synet på falske minner og mente at deres rapport gjorde nettopp det. BFMS ønsket å så tvil om resultatene og understreke det tvilsomme både i fagligheten og metoden brukt i undersøkelsen. De to instansene valgte ulike strategier og ga media to ulike rammer for tolkning og formidling. BPS ønsket en enerett på formidlingen til journalistene, en strategi som mislyktes fordi BFMS i forveien både lekket rapporten til media og inkluderte sin egen vurdering med uttalelser fra en anerkjent professor i psykologi som fungerer som en støttespiller for foreningen. Med sin strategi hadde BFMS således en klar fordel framfor BPS. The Sunday Times hadde ikke de samme kilder tilgjengelig som The Guardian hadde tolv dager senere, og det kan være grunnen til at avisen i så stor grad formidlet rapporten slik BFMS ønsket. Journalisten som skrev artikkelen for The Guardian, sier at hans vinkling av teksten var et resultat av sin kjennskap til BPS og en respekt for deres profesjonalitet. Han påpekte imidlertid at det doble budskapet i rapporten gjorde en objektiv vinkling vanskelig, men også utfordrende nettopp fordi det ikke fantes en sann eller falsk virkelighet. Hans tanker hadde vært :”oh, sod it, they‘ve given comfort to both sides” (Deacon et al 1999, s. 15). Samtidig påpekte journalisten at BFMS ved sin negative holdningen og ved å hevde at rapporten var ”all rubbish” hadde tapt sin autoritet fordi de så tydelig talte sin egen sak og hadde en dårlig skjult agenda som verken var objektiv eller profesjonell.
En enkelt sak bekrefter naturligvis ikke Habermas‘ utsagn om at den kritiske og den manipulative funksjon innenfor publisitetens er forskjellige eller at de befinner seg innenfor motstridende samfunnsmessige funksjonssammenhenger, men denne saken er eksempel på at dette kan være tilfelle. BFMS har en målsetting som er svært annerledes enn den BPS har.
DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
For det enkelte medlem av BFMS er det et personlig anliggende å påvirke offentlighetens syn på sannheten i at gjenerindrede minner er falske. Det handler om deres egen troverdighet i forhold til voksne barn som har beskyldt dem for alvorlige overgrep. En slik agenda kan gjøre det vanskelig å formidle nøytralitet.
Hystories i kulturen
Showalter tar i Hystories, Hysterical Epidemics og Modern Culture utgangspunkt i forrige århundres hysteri. Hysterikeren var for Freud en utfordring og en gåte han forsøkte å løse. Gjennom hele vår historie, sier Showalter i, har hysteri vært en uttrykksmåte, et kroppsspråk for dem som ellers ikke har hatt mulighet til å bli hørt eller har kunnet innrømme hva de føler. Hun viser til Robert Wolsey, forfatter av det historiske verket Hysteria og sier at ”hysteria is a protolanguage and its symptoms are a code used by a patient to communicate a message which for various reasons , cannot be verbalized” (Showalter 1998, s. 7). Showalter mener at kvinner bruker sine hysteriske lidelser til å kompensere for manglende opplevelser og utfordringer i livet og for å kunne forholde seg til sorger og skuffelser hevder, og at de som tror at hysteriene har forsvunnet, tar grundig feil. I følge Showalter blomstrer hysteriske epidemier i kulturen. De er svært smittsomme og går som en farsott over den vestlige verden. Spredningen skjer ved hjelp av økologiske forandringer, moderne teknologi, urbanisering, reisevirksomhet og menneskelig samkvem:
Infectious epidemics of hysteria spread by stories circulated through self-help books, articles in newspapers and magazines, TV talk shows and series, films, the Internet, and even literary criticism. The cultural narratives of hysteria, which I call hystories, multiply rapidly and uncontrollably in the era of mass media, telecommunications, and e-mail (ibid, s.5).
Epidemiene Showalter mener at vi rammes av, er hysteriske forstyrrelser, innbilte sykdommer og hypnotisk skapte liksomminner. Spesielt kronisk tretthetssyndrom, Gulf War Syndrome, gjenerindrede minner, ”Multiple Personality Syndrome, ” satanisk rituelle overgrep og kidnapping av romvesener er eksempler på de nye hysteriske epidemiene. DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
Showalter stiller seg svært tvilende til sannheten i gjenerindring av tapte minner og sier at dagens kvinner prøver å løse sine konflikter ved hjelp av hystories, hysteriske fortellinger, i stedet for å se sannheten; de gjemte fantasiene, mytene og angsten, i øynene. Showalter understreker at hun slett ikke vil beskylde noen for at de bevisst ”generate these confabulations out of an intention to deceive. They may need them to define an identity, to work out anger toward the accused or to respond to cultural pressures” (ibid, s. 147) En mengde kvinner som mistrives på jobben eller i privatlivet, kan ved å konstruere fortellinger om overgrep, gå inn i rollen som overgrepsoffere for der å finne en forklaring på hvorfor de ikke kjenner seg lykkelige. Showalter mener at de ved å skape seg en ny rolle, finner den trøst og tilhørighet de trenger for å kunne takle sine lite tilfredsstillende liv.
Showalter kan synes å være svært absolutt i sin retorikk og avviser store grupper menneskers opplevelse av innsikt i egne liv. Hun diskuterer ikke muligheten for at de tapte minnene som kommer til overflaten, kan ha sitt utgangspunkt i en levd virkelighet, og viser ikke til at det finnes en rekke tilfelle der disse minnene er blitt verifisert av omgivelsene. Hun diskuterer heller ikke muligheten for at den voksne personens problemer faktisk kan ha sin opprinnelse i overgrep i barndommen eller at pasienter gjennom en terapi kan oppnå endring gjennom å akseptere fortiden. Når Showalter i sin retorikk bruker begrep som confabulations, gir hun tydelig uttrykk for at hun anser de minnene som oppstår i en terapisituasjon for oppdiktede og usanne.
I konflikten mellom voksne barn som anklager sine foreldre for overgrep og de pårørendes forening FMS foundation, sier Showalter at hun ikke kan forstå at noen kan akseptere eller respektere et resonnement der de godtar at noen blir uskyldig angrepet av sine barn. Hun tar et klart standpunkt på de pårørendes side og sier:
If 5000 people - or five people, or one - are unjustly accused, that is important. It cannot be factured in as an allowable margin of error. We must remember that we are not talking about children forced to continue living with possibly abusive parents but about adults recalling past experiences. In a situation where the alleged abuse is well in the past, there is all the more reason for caution and consideration. Surely confronting outraged parents cannot be easy or helpful for patients either" (ibid, 156).
DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
Når Showalter viser til at overgrepene hendte i en fjern fortid, kan det synes som om hun bortser fra at senvirkningene fortsatt kan være til stede. Hun ønsker seg en situasjon der foreldre ikke skal konfronteres med de overgrep deres voksne barn mener de har vært utsatt for, og hun mener å vite at slike konfrontasjoner ikke kan være sunne eller til hjelp for dem som mener seg utsatt for overgrep. En slik holdning kan synes å innebære at det er bedre å bære på minnene om overgrepene som den hemmeligheten de var, og dermed opprettholde en privatisering av erfaringene, enn å risikere at foreldre opplever seg beskyldt for handlinger de ikke mener de har utført.
Jane Phillips forteller i The Magic Daughter at hun hadde vært så hensynsfull hun kunne mot sine foreldre, men at hun både for å beskytte seg selv og fordi hun opplevde det som uetisk å opprettholde en relasjon bygget på løgn, ikke kunne la foreldrene få beholde sine forestillinger om hvordan hennes oppvekst hadde vært. Showalter unngår denne problemstillingen og diskuterer ut fra de pårørendes side uten samtidig å ta inn over seg de voksne barnas argumenter.
Showalter sier i Hystories at MPD oppsto som et svar på hvordan glemte minner kunne gjenerindres. Hun hevder at multippel personlighet tradisjonelt er blitt knyttet til spiritualisme og reinkarnasjon og viser til at en rekke psykiatere i dag mener at MPD er en lidelse skapt under terapeutenes påvirkning: "MPD is an iatrogenic behavior syndrome, promoted by suggestion and maintained by clinical attention, social consequences and group loyalties" (ibid, s.161).
I følge Showalter hevder dr. Colin Ross at mange av hans pasienter er multiple fordi de av CIA har fått opptrening som "secret agents." Showalter gir ingen referanse som bekrefter dette utsagnet. De holdninger Colin Ross i sin bok Dissociative Identity Disorder selv forfekter at han har, bekrefter ikke et slikt standpunkt. I boka påpeker Ross at det er gjort eksperimenter som viser at det er fullt mulig å få universitetsstudenter til å oppføre seg som om de har DID, men understreker at dette ikke må sammenblandes med den faktiske lidelsen som innebærer
DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
"a history of childhood abuse, numerous psychiatric symptoms, extensive involvement with the mental health system with limited benefits, and specific primary and secondary features stretching back for decades. None of the experiments with normal college students have resulted in the creation of anything even remotely approaching full clinical DID" (Ross 1997, s. 77)
Når Showalter hevder at MPD/DID er en lidelse som oppstår som et behov for å forklare på de gjenerindrede minner, peker Ross på den kompliserte psykiatriske historikk de aller fleste pasienter som blir diagnostisert, har med seg når de kommer i terapi. Selvbiografiene i denne oppgaven forteller ikke om en lidelse som er oppstått i det terapeutiske rom. Alle forfatterne hadde dissosiative erfaringer før de tok kontakt med terapeut. Chase og troppene beskriver at Kvinnen bare hadde noen få minner tilgjengelige og svært liten oversikt over sitt liv. Cameron West hadde opplevd å ikke ha kontroll over sine handlinger, og tok kontakt med terapeut etter flere dissosiative hendelser han opplevde som skremmende. Cline hadde en rekke innleggelser i psykiatriske sykehus før hun begynte i terapi, og det fortelles at alteret Jody møtte i terapien på eget initiativ. Phillips beskriver at hun gjennom hele oppveksten følte seg fremmedgjort i forhold til seg selv og at hun en rekke ganger ble konfrontert med hendelser hun ikke kunne huske eller forklare. Ikke hos noen av de kvinnelige forfatterne var hypnose eller medikamenter en del av terapien. At forfatterne forteller om arbeidssituasjoner de opplever som interessante og utfordrende, bekrefter heller ikke Showalters teori om at lidelsen bare oppstår i terapirommet og alltid som et svar på kvinners opplevelse av å leve lite tilfredsstillende liv.
I boka URO en reise i det moderne selvet refererer Finn Skårderud til Showalter når han sier:
En rekke personer, ikke minst kriminelle, påstår at de lider av multiple personality disorder (MPD) eller i den aller nyeste diagnostikk kalt Dissociative Personality Disorder. Enda flere får hjelp av terapeuter - blant annet via hypnose eller kjemikalier - til å huske ”fortrengte” seksuelle overgrep. Motreaksjonen er de påståtte overgripernes bevegelse mot False Memory Syndrome (Skårderud, 1998, s. 321).
Både i den populære fiksjonslitteraturen og i kriminalfilmer og thrillere finner man personer som hevder å lide av MPD/DID. Vi kjenner også til kriminalsaker i USA der de anklagede har hevdet at de som bærere av denne lidelsen, ikke har kjennskap til eller ansvar for de forbrytelser han har begått.
DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
Showalter hevder at multippel personlighet er spesielt populært som forsvarsstrategi blant seriemordere. Når Skårderud i sin retorikk bruker formuleringen ”ikke minst kriminelle,” gir det et inntrykk av at kriminelle utgjør et betydelig antall av dem som hevder å ha MPD/DID. En slik uttalelse fra en psykiater kan en leser godta som en sannhet fra den som er bærer av faktakunnskap. Colin Ross som Showalter en rekke ganger framhever som en av de mest ekstreme forkjemperne for MPD/DID, fornekter ikke at diagnosen brukes i kriminalsaker, men han mener at dette er svært uheldig. Ross ønsker en strategi der diagnosen ikke kan brukes for å oppnå en slags belønning i rettssalen: "There is a simple solution to the artifactual creation of DID in criminal cases. Mental state and psychiatric history should be irrelevant to a determination of guilt. If you did it, you are guilty" (Ross 1997, s. 75).
Også innenfor de personlige narrativer diskuteres det etiske ansvaret for personens handlinger. Chris Sizemore skriver i A mind of my own at hun tar det fulle ansvar for alle handlinger begått av ethvert alter:
"Unlike schizophrenics, MPD patients do not lose touch with reality, and most of their alters can tell right from wrong. So, yes, I believe he should have been held responsible for his acts. (…) I have no choice but to accept responsibility for everything that all twenty-two of my alters did. It was my life and my body that they were using. I cannot escape that, and neither can other persons who have been cured of MPD" (Sizemore 1989, s. 210).
Showalter sammenligner kvinner som anklager foreldre for overgrep med middelalderens heksejakt. Det er en sterk retorikk å bruke om mennesker som mener at de har vært utsatt for grove overgrep. Showalter sier at vårt mål alltid må være en vilje til sannhet. Samtidig er hun i sitt kildemateriale svært selektiv når hun refererer de uttalelser som støtter hennes argumenter. Kanskje er det riktig slik Foucault hevder at denne viljen til sannhet ledsages av den måten vitenen settes i verk i et samfunn og at den øver et slags press på diskursene.. Foucault hevder at de gale fortsatt ikke blir hørt. Showalter er opptatt av de gales fortellinger, men om hun lytter til de gales stemme eller tillegger deres tale vekt når hun ønsker at deres opplevelser skal forbli privatisert, er jeg mindre sikker på. Skårderud påpeker at Showalter for mange har lukket dialogen. Samtidig refererer han hennes uttalelser og viser således at diskursene produserer nye diskurser. DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
Man kan i Skårderuds diskurs om Hystories finne en bekreftelse på at de som innlater seg i diskusjoner har en tilbøyelighet til å bekrefte hverandres forestillinger i stedet for å bidra til en meningsprosess. Selv påpeker Skårderud at det er interessant at multiple personligheter er noe som stort sett bare er beskrevet i USA, bortsett fra et snev på Stavanger-kanten. I denne referansen snakker han direkte til dem som vet at det i Rogaland finnes et psykiatrisk miljø som har vist spesiell interesse for dissosiative lidelser. Samtidig som han stiller spørsmål ved lidelsens realitet, minner han oss om at psykiatriske fenomener som fragmenterte og ustabile selv, indre splitting og dissosiasjon er gammelt kjent. Således får hans uttalelse om at "tvilen er menneskets beste venn," muligens en mening.
Den norske debatten
Den skeptiske holdning til MPD/DID som lidelse finner vi ikke bare i USA eller hos medlemmer av False Memory Syndrome Foundation. Da den første norske selvbiografien med MPD/DID som tema, Vannliljen av Hanne Dahl, utkom høsten 1999, ble den møtt med anmeldelser som synliggjorde at vi finner en liknende polarisering i den offentlige debatten også i Norge.
Kathrine Krøger Hammerstrøm, litteraturanmelder i Dagbladet, hevder at Pax beveger seg i et farlig landskap når de gir ut boka Vannliljen og skrev i sin anmeldelse under overskriften ”Vannliljen - en spekulativ historie:”
Ikke ett ord om det svært omdiskuterte ved denne type terapi, og seinere avsløringer av at den kan skape såkalte falske erindringer. Heller ingenting om det problematiske med Hannes poetisk barnlige, men likevel så ”riktige” terapeutspråk, og at de ulike hjelperne (eks. Lydig og Savn) åpenbart har fått navnet sitt i terapirommet og ikke av barnet Hanne. (…) At kvinnen som skjuler seg bak pseudomymet Hanne Dahl har blitt utsatt for overgrep, er hevet over enhver tvil. Spørsmålet er hvilken rolle dr. Kessel (og Pax) spiller. (Dagbladet 1. september 1999)
Krøger Hammerstrøm bruker i anmeldelsen en retorikk som understreker hennes egen skepsis til den historien Hanne Dahl forteller. ”Skolebokaktig” kaller hun oversikten over hjelperne, bokas altere.
DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
Hun viser ikke til at man i Sybil, den mest kjente biografien om multippel personlighet, en bok som er å finne på psykologistudiets pensumlister over hele verden, finner en lignende oversikt over altere. Etterordet skrevet av Hanne Dahls terapeut, psykiateren Thomas Kessel, betegner hun som ”mildt sagt overfladisk,” og et pseudonym beskrives som noe man ”skjuler seg bak.”. Hun skriver at Kessel ikke nevner "det omdiskuterte i denne type terapi" uten å gå nærmere inn på hva slags terapi hun sikter til. Den terapiformen som har vært omdiskutert i USA i forbindelse med MPD/DID er hypnose kombinert med medikamentell behandling, og det fremgår av Kessels forord at dette ikke blir brukt. Dr.Kessel beskriver i Vannliljen at det i terapien kom fram ulike personer og at han ikke var fortrolig med diagnosen dissosiativ identitetsforstyrrelse før han traff Hanne. Det er vanskelig for en leser å se at bokas tekst gir grunnlag for å anta at terapien skapte identitetene. ”At Thomas Kessel har vært en ”reservebestefar for de små hjelperne,” hever ikke troverdigheten,” mener Krøger Hammerstrøm. Dahls språk er svært forskjellig fra det vi møter i The Magic Daughter. Det er likevel ikke vanskelig å forestille seg at også The Kids kunne oppleve terapeuten som en "reservebestefar." Forskjellen ligger i større grad i tekstenes retorikk, der Phillips som professor i litteratur har en kjennskap til de retoriske grep som gir henne muligheten til å bruke språket slik at det forsterker hennes troverdighet. Troverdighet blir kanskje et nøkkelord i anmeldelsen av Vannliljen. Når Krøger Hammerstrøm mener det er hevet over enhver tvil at Hanne Dahl har vært utsatt for overgrep, er det neppe Dahls barndomstraumer anmelderen refererer til. Hennes referanse er til psykiaterens overfladiske etterord og Pax‘ manglende vurderingsevne ved å publisere boka. En slik retorikk kan se ut til å bekrefte Foucault når han sier at de gale utsettes for en utelukkelsesprosedyre der de ikke blir tillagt troverdighet. Krøger Hammerstrøm antyder at Dahl burde vært beskyttet mot seg selv og at Kessel og Pax har utsatt henne for et overgrep. I en slik retorikk tar hun ikke forfatteren på alvor, men tillegger henne en manglende evne til å ivareta sine egne interesser. Når Krøger Hammerstrøm sier at ”en leser vil uvilkårlig stille spørsmål om dette virkelig kan være sant - slik ondskap er vanskelig å fatte” peker hun på hovedproblemet i selvbiografier om multippel personlighet. Tekster om brutale overgrep mot barn beskriver en virkelighet vi helst ikke vil tro at finnes. I vår Internett-alder, en tid dokumentasjonen på overgrep kan leveres i vår egen stue, er det vanskelig å avvise denne virkeligheten.
DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
Men Dahl forteller i Vannliljen at barnet Hanne fikk en innpakket død rotte mens de andre barna fikk presang. Krøger Hammerstrøm hevder at historien mangler troverdighet og ikke burde ha blitt gjort tilgjengelig for det lesende publikum. Historien om rotta forteller om en virkelighet vi aldri har blitt konfrontert med på nettet, og den blir derfor lettere å avvise som ikke troverdig. Hanne Dahl kan ikke bedrive bevisførsel. Deler av hennes virkelighet finnes ikke på Internett. Antagelig har hun ingen andre bilder fra det selskapet enn de hun hentet opp i konstruksjonen av sin egen livshistorie. Da blir en død rotte i presang, vanskeligere å tro på enn voldtekt av et lite barn.
Dagbladets anmeldelse av Vannliljen viser bare én side av den mottagelse boka fikk da den ble utgitt. Flere av anmeldelsene var positive, og boka finnes i en rekke eksemplarer både på folkebibliotekene og på biblioteker på høgskoler og universiteter. Slik har Vannliljen bidratt til å sette multippel personlighet på agendaen i det offentlige rom ti år etter at Kaninen hyler ble en bestselger i Norge i 1988/89.
Hvis vi går inn på en amerikansk internettside og søker etter litteratur om MPD/DID, vil vi bli presentert for ca. tjue ulike titler. Ti av disse er i større eller mindre grad omtalt i denne oppgaven. I løpet av mer enn førti år er tre av dem (Evas tre ansikter, Kaninen hyler og Jeans tre ansikter) kommet i norske oversettelser. Evas tre ansikter ble utgitt på norsk i 1957 og finnes i få eksemplarer ved norske biblioteker. I Norge er When Rabbit Howls utvilsomt den mest leste og den mest omtalte av de bøkene som omhandler multippel personlighet. Boka het Kaninen hyler da den kom ut på Cappelen i 1988 og senere i to nye opplag. I 1989 var den hovedbok i bokklubben Dagens Bok. Kaninen hyler finnes i folkebibliotekene og i bibliotekene til de fleste universiteter og høgskoler i Norge. Spesielt ofte finner man boka i biblioteker der det gis helsefaglig utdanning. Også Silencing the Voices er utgitt på norsk. Den har som en intertekstuell referanse til Evas tre ansikter fått navnet Jeans tre ansikter og er gitt ut på Egmont Hjemmets Forlag. Boka finnes på folkebibliotekene, men ikke i biblioteker på høgskoler eller universiteter. Verken First Person Plural eller The Magic Daughter finnes i norske oversettelser. The Magic Daughter finnes heller ikke i bokhandlere eller biblioteker, mens First Person Plural finnes i ett eksemplar på sykepleierutdanningen ved Høgskolen i Gjøvik.
DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
I databaser er det vanlig at selvbiografier som omtaler multippel personlighet, er registrert som psykologisk litteratur. I de databasene jeg har søkt, har jeg, med ett unntak, ikke kunnet se at noen av bøkene finnes tilgjengelig ved biblioteker for medisinsk litteratur, mens de altså er godt representert ved bibliotekene for helsefaglige høgskoleutdanninger. Unntaket er ikke overraskende. Rogaland psykiatriske sykehus som har et psykiatrisk miljø som har utvist interesse for MPD/DID, har Kaninen hyler i sitt bibliotek. Kanskje viser dette at psykiaterne tror den personlige fortelling kan fortelle dem noe om pasientens opplevelse av sin lidelse.
Interessen for dissosiative lidelser og seksuelle overgrep er ikke den samme ved Universitetet i Oslo som ved Rogaland psykiatriske sykehus. Der finner vi en retorikk som forteller oss om en helt annen virkelighet. Siden seksuelle overgrep mot barn kan dokumenteres og således faktisk finner sted, - er det da slik at vi helst vil tro at slike handlinger i hvert fall ikke er skadelige? En kronikk i Aftenposten skrevet av psykiaterne Kringlen og Høglend gir leserne muligheten for å tro nettopp dette:
Psykoterapeuter av forskjellig kvalitet har stått fram med påstander om at seksuelle overgrep fører til spesifikke forstyrrelser i voksen alder, som for eksempel multippel personlighet, ustabil personlighet og spiseforstyrrelser. Terapeuter hevder også at minner om seksuelle overgrep ofte blir fortrengt, men kan gjenvinnes i voksen alder under psykoterapi (Kringlen og Høglend 2000).
De to kjente psykiaterne sier at definisjonen av seksuelle overgrep omfatter alt fra faren som gjentatte ganger voldtar sin fem år gamle datter til femtenåringen som frivillig innlater seg med en voksen. Men Kringlen og Høglend har et annet ståsted enn de psykoterapeuter de refererer til og sier: ”At overgrep har funnet sted i barndommen, gir ingen spesifikke symptomer.” De hevder at dette også gjelder bruk av tvang og gjentatte overgrep. Forfatterne av kronikken påpeker at de for ”ordens skyld” vil understreke at seksuelle handlinger mellom barn og voksne er klart moralsk forkastelige.
Kronikken ble skrevet like etter at en elleve år gammel gutt ble arrestert i USA etter at en nabo hevdet å ha sett ham gjøre tilnærmelser til sine lillesøster. Denne hendelsen bruker Kringlen og Høglend for å sette en agenda i kronikkens innledning:
DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
Det er kjent at etterforskning og medieoppmerksomhet har bidratt til å ødelegge hele familier, ikke bare offer og overgriper. En 11 år gammel gutt satt nylig mange år i vareteksfengsel i USA fordi han hadde dratt ned underbuksen på sin fem år gamle søster og angivelig kysset henne i skrittet. Guttens familie og hans søsken rømte landet av frykt for myndighetene (Høglend & Kringlen 2000).
Hendelsen opprørte de fleste av oss. Ved å bruke den som argument i en diskurs som skal overbevise leseren om at overgrep ikke er skadelige, kan den synes å være tatt ut av en naturlig kontekst og brukt retorisk for å skape lojalitet hos leseren med forfatterne av kronikken. Vi kan enes om noe og har derfor et slags felles ståsted før vi leser videre. Er det slik at Høglend og Kringlens i sin vilje til å kommunisere sin egen sannhet har latt argumenter som kan skape lojalitet få øve en makt på deres diskurs?
Kringlen og Høglend gir i sin retorikk ikke rom for tvil om at de er bærere av sannheten.. Deres prosjekt er viljen til sannhet, sannheten finnes, og de har funnet den. Deres påstand er absolutt. Således skulle man tro at de stengte for en dialog. Når to av de mest kjente psykiaterne ved Universitetet i Oslo er så sikre i sin sak, kan det være vanskelig for en opplyst allmennhet å argumentere mot dem. Kronikken sier kanskje det vi gjerne vil høre, at hvis seksuelle overgrep mot barn skjer, så gir det i hvert fall ingen spesifikke symptomer, skaden er ikke varig, og hvis den oppstår er det midlertidig, for den fysiske og psykiske smerten forsvinner slik at det i hvert fall blir bra til slutt. Vi liker medierte fortellinger med ”happy endings.” Men kronikken jeg har referert møtte sterke reaksjoner blant en rekke fagfolk som i sitt daglige virke hadde nær kontakt med pasienter som hadde vært utsatt for overgrep. Den erfaring de kunne argumentere ut fra, var en annen.
En av reaksjonene kom fra dr.med. Anne Luise Kirkengen, spesialist i allmenmedisin, som i 1998 publiserte doktoravhandlingen Embodiment of sexual boundary violations in childhood. A phenomenological-hermeneutical study of the health impact of childhood sexual abuse.
DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
Kirkengen reagerte med å hevde at Kringlen og Høglend ”kunngjorde for en opplyst offentlighet en slik mangel på kritisk akademisk refleksjon, at de ville blitt bedt om å ta avskjed hvis de hadde vært alt annet enn - nettopp professorer i psykiatri.” (Fysioterapeuten 2000). Kirkengen hevder at psykiatere i sin retorikk kan tillate seg hva som helst uten å at det får noen konsekvenser. Hennes reaksjon forteller oss om maktens sterke posisjon i samfunnet.
Kronikken ble også imøtegått av en rekke psykiatere, blant annet barnepsykiater Jan Sunder Halvorsen som under overskriften ”Trenger psykiatrisk forskning krisehjelp?" skriver at
To ledende norske psykiatere gjør seg skyldig i direkte feilinformasjon når de viser til ”ny kunnskap” om seksuelle overgrep mot barn på bakgrunn av en amerikansk artikkel. Psykiatriforeningen i USA tok offentlig avstand fra publikasjonen (…) Klinisk erfaring gjennom lang tid i mange land og med tusenvis av terapeuter har tegnet et ganske ensartet bilde av utviklingsforstyrrelser som følger av seksuelle overgrep mot barn og av senskader. Barnet får et forstyrret kroppsbilde og mister kontakten med sine følelser. De får en dyp mistillit til mennesker, blir psykologisk ensomt og forlatt. (…) I det terapeutiske arbeidet med enkeltindivider og familier til seksuelt misbrukte ligger en viktig og meningsfull utfordring til psykiatrisk forskning: Skape muligheter for dem av oftrene som makter og er motiverte til å få et mer menneskeverdig liv, ikke være med å benekte” (Halvorsen 2000)
Spesialister i klinisk psykiatri, Eivind Balsnæs og Kjell Standal tar sterkt avstand fra påstanden om at seksuelt misbruk av barn ikke forårsaker senskader og svarer Kringlen og Høglend:
Påstander om at barn som utsettes for seksuelt misbruk, i svært liten grad vil få varig men av det, kan bare komme fra forskere som sitter og tolker statistisk materiale og med liten praktisk klinisk erfaring (…) Vi er redde for at Einar Kringlens påstander kan få hjelpetrengende til å la være å søke hjelp hos fagfolk fordi de er redde for å ikke bli tatt på alvor. De har lest at det er medfødt sårvarhet som sannsynligvis er årsaken til at de lider etter seksuelle overgrep. Hvordan kan Kringlen og Høglend unngå å se at de går ærend for dem som vil at overgrep skal forties! (Balsnæs & Standal 2000)
Som lesere husker vi at Jane Phillips tvilte på om hun ville ha begynt i terapi hvis debatten om minner og senvirkninger relatert til seksuelle overgrep i barndommen hadde vært et tema da hun selv begynte i terapi. Samtidig har hun fortalt at hun var sterkt suicidal og ikke opplevde å ha kontroll over livet sitt. Angsten for å ikke bli tatt på alvor var stor, og argumenter som Høglend & Kringlens kunne for henne ha fått alvorlige konsekvenser.
DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
Vi ser at debatten er polarisert, og at deltagerne står på to ulike sider der de ikke går inn i en dialog og prøver å føre debatten videre. Det som synliggjøres for den allmenne offentlighet er at uenigheten er stor og at det alltid finnes argumenter man kan bruke for å tale sin egen sak. De som debatterer, er hovedsakelig de som i kraft av sine posisjoner tilfredsstiller kravene til å være aktører og viser som Foucault påpeker, at ikke hvem som helst kan snakke om hva som helst i det offentlige rom.
Et av svarene til Kringlen & Høglend kom i form av en kronikk fra en kvinne som selv hadde vært utsatt for seksuell overgrep. I sin presentasjon av innlegget sier Aftenposten at "Av forståelig årsaker skriver hun under pseudonym - Anne Martha Alm. Av samme årsaker bringer vi heller ikke bilde av kronikkforfatteren. Skildringen er en reaksjon på professorene…" (Aftenposten 2000). At Aftenposten også lar pasientenes stemme komme til orde er bra, men samtidig bruker de en retorikk der Alms innlegg blir en skildring i stedet for f.eks et argument eller et innlegg. Dette bekrefter at det finnes en iscenesettelse av diskursene der man undelegges ulike ritualer. Den ikke profesjonelles argument blir således en skildring, en personlig fortelling og blir som sådan muligens fratatt den autoritet som ligger i det erfarte. Alm gir et direkte tilsvar til Høglend og Kringlen når hun sier:
Lojaliteten er et tveegget sverd. God når den er der for å beskytte, men ødeleggende når den tvinger deg til å holde på en ødeleggende familiehemmelighet som seksuelle overgrep er. Incestsentrene sier at incest skal tale og ikke ties ighel. En artikkel som den Kringlen og Høglend forfattet tror jeg ikke er med på å skape åpenhet om temaet. Tvert imot. Behovet for å være lojal mot overgriper og å beskytte han er sterkt i alle incestutsatte" (Alm 2000).
Den debatten jeg har vist til, har foregått i dagspressen. I fagtidsskrifter finne vi en annen diskurs der målgruppen er en annen og retorikken bygger på faglige vurderinger og ikke lett tilgjengelige og salgbare argumenter.
I 1997 ga Tidsskrift for norsk psykologforening ut et temanummer de kalte Ut av det tause rommet. Jeg har i denne oppgaven referert til to av artiklene fra dette tidsskriftet.
DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
I artikkelen "Samfunnsproblemet som forsvant" sier Marianne Sætre at man innen feltet overgrep mot barn nærmest opplever en konkurranse i nøkternhet der tendensen til å minimalisere problemets størrelse er det dominerende trekket. Hun sier at den største faren i dag ikke er inflasjon i overgrepsbegrepet og hysteriet som følger, men at den snevre definisjonen av overgrep innebærer liberale holdninger til hva som skal aksepteres av seksuelle relasjoner mellom voksne og barn og bidrar til begrepsmessig utvisking eller usynliggjøring av problemet. Hun er redd for at strenge definisjoner på hva som kan kalles overgrep, vil føre til at viktig informasjon om et stort samfunnsproblem forsvinner (Sætre 1997).
Freuds kunnskap om seksuelle overgrep ble et ikke-tema da han snudde ryggen til sine tidligere teorier. Således forsvant også interessen for forskning som omhandlet det spaltede selvet. I femti år var dissosiative lidelser i liten grad et tema innenfor forskningen. Før jeg kommenterer et annet begrep som beskriver dissosiasjon, finner jeg det nødvendig å minne om at mens Freuds fortrengningsbegrep beskriver et ego som aktivt ekskluderer truende temaer, oppfattet Janet dissosiering som en svekkelse i det mentale apparat forårsaket av overveldende følelser som gjør at pasienten ikke er i stand til å gjennomføre normal integrering av følelser.
Dissosiasjon og fortrengning blir av omange oppfattet som beslektede eller parallelle forsvarsmekanismer, men flere forskere hevder at det er fundamentale ulikheter mellom begrepene. E. R. Hilgard prøver i boka Divided consciousness å klargjøre forskjellene mellom begrepene når han metaforisk beskriver fortrengning som en horisontal splitt og dissosiasjon som en vertikal splitt. I en artikkel om MPD/DID forklarer D. Spiegel at den vertikale splitten skiller det dissosierte materialet fra resten av bevisstheten ved å skyve det over i førbevisstheten. Spiegel sier at mens dissosiasjon vanligvis innebærer barrierer mellom ulike typer materiale, rommer fortrengningsbegrepet ikke slike antagelser. Mens dissosiasjon fremkalles av traumatiske hendelser, utløses fortrengning av langvarige konflikter og forbudte ønsker. (Benum & Boe 1997)
DISSOSIERT multippel personlighet og DEN offentlige diskurs
Metaforen vertikal splitt bringer oss tilbake til rommetaforene som ble brukt i selvbiografiene. Alterne befant seg ikke i en horisontal lagdeling men delte hos West bolig i "The Sad Hotel" der de flyttet inn i ulike rom og hadde "The Comfort Room" som et felles møtested. Chase beskriver en tunnel, som riktignok er bygd i høyden, men der det finnes en organisering av alterne som ikke er horisontal, men der det stadig er bevegelse oppover og nedover og således ikke en lagdeling. Phillips system er heller ikke horisontalt, men rommer parallelle bevisstheter uten hierarkisk inndeling. Således blir den vertikale splittelse en bekreftelse på forfatternes opplevelse av sin lidelse.
I en artikkel i Tidsskrift for norsk lægeforening skriver psykiateren Jarl Jørstad:
Den mest dramatiske vertikale splittelsen har pasienter med multiple personligheter. I psykiatrien var vi vel lenge i tvil om dette bare var helt spesielle og meget sjeldne former for hysteri, og som ble brukt i filmer som «Eva tre ansikter» og slått opp som sensasjoner i mediene, spesielt i USA. Er diagnosen bare et kunstprodukt skapt av leger, eller en virkelig psykiatrisk lidelse? Finn Skårderud stiller dette spørsmålet i sin siste bok Nå finnes den i diagnosemanualen DSM-IV, og ser ut til å være epidemisk i USA. Den forekommer også her i landet, ikke bare i Rogaland, noe jeg selv har sett eksempel på. (Jørstad 2000)
Jørstad går inn i en dialog med en rekke av de deltagere vi har funnet i det offentlige rom. Vi ser her at Jørstad tar i bruk Hilgards metafor om dissosiering som en vertikal splittelse. Han refererer til Skårderuds referanse til Showalter og stiller spørsmål ved MPD/DID som realitet. Han påpeker også medias rolle i debatten. Samtidig gir han Skårderud en tilbakemelding på hans undring over at MPD/DID bare finnes i Rogaland og forteller ham at den faktisk finnes andre steder i landet. Jørstad er sikker, for han har sett det selv. Den tvil han tydeliggjør at han har vært i besittelse av, er erstattet av en profesjonell erfaring som har fortalt ham noe annet. Slik blir Jørstads artikkel interessant som et eksempel på at undring og objektivitet kan føre til overbevisning.
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Kapittel 15 De personlige fortellinger - mot mer lys og
mindre varme?
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Uten varme, blir det ikke lys, sier Showalter og refererer til de opphetede reaksjoner hun møter når hun hevder at en rekke av dagens syndromer ikke har sin opprinnelse i virkelige opplevelser. Denne varmen opplever hun som nødvendig i sin jakt på sannheten. Så langt har debatten om gjenvinning av minner generert mer varme enn lys, sier Stig Heskestad ved Psykiatrisk poliklinikk i Sandnes og viser til den polariserte debatten som har tydeliggjort sterke meninger, men ingen større forståelse. Lyset mangler fortsatt selv om varmen har vart en god stund. Heskestad minner oss om den tyske filosofen Arthur Schopenhauer som skrev at alle sannheter gjennomgår tre stadier. Først blir de avvist som tåpelige, så blir de bekjempet med vold og til slutt akseptert som selvinnlysende. "Kanskje er det gjennom å lytte til pasienters fortellinger vi kan beveges både følelsesmessig og intellektuelt," sier Heskestad (Heskestad 2001). Således spør han om det kan være mulig å hente kunnskap og innsikt ved å lytte til pasientene eller lese deres fortellinger om hvordan verden ser ut og erfares fra deres ståsted.
I denne oppgaven har jeg ønsket å se om man ved lese å lese de personlige fortellinger kan oppleve mer lys og mindre varme. Forfatterne av selvbiografiene er alle bærere av de erfaringer debatten omhandler. De er alle innforståtte med den polariserte debatten, men ønsker at også deres stemmer skal bli hørt. Så lenge deres fortellinger bare blir hørt i det terapeutiske rom, kan deres erfaringer i liten grad påvirke den offentlige debatten. Når ikke hvem som helst kan snakke hvor som helst, kan man gjennom fortellingen bryte tausheten fordi selvbiografien både blir et medium å snakke gjennom og en plattform som legitimerer forfatterens stemme i senere diskurser i det offentlige rom. Både Sizemore, Chase og West har ved å gå veien gjennom sine personlige narrativer, fått innpass som deltakere i den offentlige diskurs. Slik har deres stemmer klart å bryte med de tre utelukkelsesprosedyrer Foucault mener begrenser og styrer diskursen. De har vunnet over makten, fått stemme på tross av sin galskap og har fått snakke selv om de ikke hevder at viljen til sannhet er deres eneste motiv:
DISSOSIERT DE PERSONLIGE FORTELLINGER - MOT MER LYS OG MINDRE VARME?
It is not enough to just remember. Nor is achieving a sense of wholeness and peace necessarily accomplished by either placing blame on others or by forgiving those we perceive as having wronged us. It is achieved through understanding, accepting, and reinvention of the self (West 1999, s. 351).
West fokuserer i dette utsagnet på det viktigste i selvbiografiene, de personlige fortellingene om hvordan han og andre multiple ved å gjenskape selvet, kan oppnå et bedre liv. Slik tar han ikke stilling på noen av de ytterste flankene i debatten, men ønsker med sine egne erfaringer å fortelle om de mennesker som kan si om seg selv at "I was us."
Psykologene Kirsten Benum og Toril Ursin Boe sier at når behandlere beskriver at det er så mye de ikke har forstått, kan det kanskje være fordi de har manglet dekkende begreper for prosessene. De sier at de tause erfaringene ikke har vært uten ord bare for klientene, men også for hjelperne (Benum & Boe, 1997). Jane Phillips beskriver hvor viktig det var for henne å oppleve gjenkjennelse og identifikasjon ved å lese andres fortellinger. Kanskje kan hun gjennom sin fortelling gi et bidrag til at andre finner ord de kan bruke i sine.
Når jeg i denne oppgaven har brukt et så stort tekstmateriale som fire selvbiografier er, er det fordi jeg tror erfaringene, opplevelsene og begrepene er individuelle og at én selvbiografi alene ikke kan vise oss mangfoldet i begrepsbruken eller den ene sannhet om veien fram til en gjenskaping av selvet. Samtidig vil et så stort tekstmateriale også kunne fortelle leseren at det finnes en rekke likheter i livshistoriene og at noen erfaringer deles av flere.
Jeg har i min diskusjon av selvbiografien som sjanger vektlagt Phillippe Lejeunes teori om den selvbiografiske pakt mellom forfatter og leser. Jeg har gjort dette fordi jeg mener en slik pakt kan ses som en forutsetning når man leser fortellinger om så vanskelige temaer som de vi møter i disse selvbiografiene. Forfatterne inngår denne pakten med oss ved å fortelle at de har prøvd å fortelle sine historier så sant de har kunnet. Pakten krever en gjensidighet der vi som lesere er villige til å møte tekstene med et åpnet sinn. Vi kan likevel i vår lesning av teksten samtidig ta i bruk både vår estetiske og vår intellektuelle kunnskap. Robert Jauss sier at det er på den estetiske opplevelsens refleksive nivå at en person, i den grad han antar observatørens rolle, og også gleder seg over den, kan forstå de virkelige situasjonene han gjenkjenner eller som berører ham (Jauss, 1982).
DISSOSIERT DE PERSONLIGE FORTELLINGER - MOT MER LYS OG MINDRE VARME?
Hvis man leser selvbiografiene "som fanden leser bibelen" er det ganske sikkert mulig å trekke ut enkelte utsagn som kan bekrefte ens eget ståsted, hvor det enn måtte befinne seg. Hvis man derimot tar i mot tekstene med åpen nysgjerrighet, er det mulig at de kan fortelle oss noe bare fortellingen kan si:
In the final analysis, literature is important (…)because literature can best be understood as the place where impasses can be kept and opened for examination, where questions can be guarded and not forced into a premature validation of the available paradigms. Literature, that is, is not to be understood as a predetermined set of works but as a mode of cultural work, the work of giving-to-read those impossible contradictions that cannot yet be spoken (Johnson 1998, s. 13)
Barbara Johnson påpeker i dette sitatet fra The Feminist Difference, Literature, Psychoanalysis, Race and Gender at litteraturen har et språk som gjør det mulig å utsi de motsetningene som ikke på andre måter kan bli fortalt. I litteraturen trenger man ikke en retorikk der viljen til sannhet er det eneste mål. Historiene må ikke være sammenhengende, men har lov til å være undrende og alogiske. Johnsons anliggende er feminisme, men hennes utsagn kan uten problemer overføres til denne oppgavens fagfelt. Vi har i selvbiografiene opplevd at forfatterne har beskrevet det som kan synes ubeskrivelig, funnet begreper som faglitteraturen ikke kan finne opp fordi de som skaper den faglige diskurs ikke har opplevd, følt, kjent eller erfart hvordan det er å dele kroppen sin med en rekke andre identiteter som selv om de i fornuften tilhører det totale selvet, oppleves som fremmede i kroppen. Selvbiografiene ordsetter disse opplevelsene. De forteller om Mean Joe som gir Lamb Chop sukkertøy, de bruker alogiske uttrykk som "I was us," fordi opplevelsen forteller dem at det er sånn det er, og de forteller at de døde fortsatt kan snakke fordi det oppleves som sant. Selvbiografiene finner andre ord enn altere for sine identiteter fordi manifestasjonen av disse identitetene kan oppleves på så mange måter, og de kan fortelle om angsten for å bli drept av altere som ikke forstår at de innehar den samme kroppen.
Vi har som lesere møtt altere som ikke har en retrospektiv fokalisering når de forteller om barndommens opplevelser, men som fortsatt befinner seg i hendelsen og således, fordi de har et medium å fortelle gjennom, kan ordsette denne opplevelsen fra sansningssenteret uten tolkning og uten avstand. I stedet for å avvise en slik fortelling som skapt av det voksne jeget, ville det kanskje være både spennende og grufullt å gå inn i opplevelsen sammen med et barnealter med et eget åpent sinn.
DISSOSIERT DE PERSONLIGE FORTELLINGER - MOT MER LYS OG MINDRE VARME?
Cameron West sier at han har holdt seg for ørene og skreket lenge nok. Nå ønsker han å bruke stemmen sin til noe annet. I First Person Plural får han oss allerede i overskriften til å fundere over de personlige pronomener. Etter å ha lest boka vet vi kanskje noe om hvordan en eldre kvinnes vagina føles mot en liten gutts ansikt.
Slik møter leseren i selvbiografiene grusomme beskrivelser som vi kanskje gjerne ville være foruten. Fortellingene skaper bilder, og de bildene kan bli værende. Men forfatterne bruker også både humor, selvironi og varme i sine fortellinger. Sinne, hevntanker og bitterhet er ikke dominerende elementer. Som lesere får vi lov til å le når The Kids kupper handleturen og krever tegnesaker, og vi synes som Twelve at det er fint at troppene har en plan, for vi skjønner at de kan trenge en. Vi undres over hva lille Kyle synes når faren sitter i klesskapet og tegner barnetegninger, og vi kjenner oss som kikkere når kjønnsproblematikken hos alterne herjer med vertspersonens følelser. Vi deler Janes oppgitthet over at klærne i garderobeskapet ikke er klær hun selv ville kjøpt, og vi forstår frustrasjonen når både vertspersoner og altere er på evig jakt etter biler de aldri vet hvor de har parkert. Kanskje blir vi også litt redde når barnealtere befinner seg på motorveien uten kjørekunnskaper. Som lesere forstår vi at hverdagen i det multiple liv er, om ikke kjedelig, så i hvert fall uhyre komplisert.
Walter Benjamin sier at soldatene i den første verdenskrigen kom tause fra felten da krigen var slutt. De var ikke rikere, men fattigere på meddelbar erfaring. Da bøkene om krigen kom ti år senere, inneholdt de alt annet enn den erfaring som går fra munn til munn. Det er ikke noe merkverdig i det, sier Benjamin:
For aldri er erfaringer blitt grundigere gjendrevet: de strategiske erfaringer av stillingskrigen, de økonomiske erfaringer av inflasjonen, kroppens erfaringer av mekanisk krigføring og de moralske erfaringer av makthaverne. En generasjon som hadde tatt hestesporvogn til skolen, sto under åpen himmel i et landskap der bare skyene var de samme, og under dem, i et kraftfelt av destruktive hvirvler og eksplosjoner, den spinkle og skrøpelige menneskekropp (Benjamin 1975).
Benjamin viser hvordan opplevelsen av fremmedgjøring kan frata menneskene evnen til å fortelle. Han sier at erfaringenes meddelbarhet er redusert og at vi derfor ikke vet råd verken for oss selv eller for andre og at man for å gi råd, må kunne fortelle en historie.
DISSOSIERT DE PERSONLIGE FORTELLINGER - MOT MER LYS OG MINDRE VARME?
Benjamin snakker om modernitetsopplevelsen, men hans utsagn er ikke mindre aktuelle i den postmodernistiske sammenheng der mange hevder at vi nå befinner oss. I postmodernismen er de store historiene som kulturuttrykk blitt borte og er i stedet blitt erstattet av de små. I et fragmentert mangfold uten dybde og uten tydelige sammenhenger, er vi blitt fremmedgjort som skyggebilder uten tilhørighet og uten tro på de store fortellinger.
En beskrivelse av postmodernismen som idé og multippel personlighet som virkelighet, har en rekke felles trekk. Naivitet, sjangerblanding, pastisj, imitasjon, parodi og intertekstualitet er begreper som ofte knyttes til postmoderniteten. I postmoderne fiksjon og i selvbiografier om multippel personlighet møter vi identiteter som i blant representerer det grenseløse uten klare rammer, uten nedfelte normer og verdier. Sammenheng i tid og rom er forsvunnet.
Men det multiple mennesket skiller seg fra den postmodernistiske idé fordi de ønsker å arbeide mot en indre sammenheng og en felles historie, bort fra fragmenteringen og de små historiene fram til en sammenhengende livshistorie og et samlet selv. Det er ved å arbeide seg gjennom overflaten og ned i dybden at det multiple selvet finner sammenhenger og forståelse av sin egen livshistorie. Det multiple mennesket ønsker å fortelle de sammenhengende historier. Det er en spennende vending. Kanskje kan det bli mer lys av slike fortellinger.
Mine kilder er en forelesning holdt av David Deacon, Department of Social Services, University of Loughborough ved et doktorgradskurs i Roskilde i juni 2000, en artikkel skrevet av Deacon sammen med Natalie Fenton og Alan Bryman i Media, Culture and Society i 1999, en forskningsrapport fra the Working Party of The British Psychological Society, en pressemelding fra The British False Memory Society og en artikkel i The Guardian.
